Djevelen har lite å frykte
Verken mørke eller rebelske, men muligens en liten klubb ja.
Black Rebel Motorcycle Club
Beat The Devil's Tattoo
Abstract Dragon
Både albumtittel og åpningstittelsporet er tøft – men deretter høres Black Rebel Motorcycle Club skitzofrent ut. For etter de første 3:47 minuttene, er det lite som følger opp det tøffe eller skaper begeistring.
Derimot veksler det fra 90-talls britpop og indie – gjort før, og den gang langt mer overraskende og givende, til overdrevent brukt av fuzzer og stemmevrengere og et forsøk på å leve opp til den amerikanske gitarbaserte rocken fra tidlig 2000-tall, som de en gang ble spådd å bli det neste store innen.
Ikke er det mer å hente i de rolige låtene, der vokal og gitarklimper er i hovedfokus, - det gjøres bedre på et utall brune puber rundt om i det ganske land.
Når sant skal sies, så er kanskje ikke åpningssporet heller mye å lage oppstyr for – begeistringen er muligens like mye et resultat av den påfølgende enorme skuffelsen resten av albumet byr på.
Er du ikke blodfan - og derfor vil ha åkke som, - så styr unna motorsykkelklubben.