Dildoer, kjærlighet og kannibalisme

Rammstein
Liebe ist für alle da

Rammstein er et «sjokkband,» det vil si at de konstant prøver å dytte grensene foran seg. På sist album dyttet de den mot kannibalisme. Forsåvidt et tema som tas opp igjen denne gangen, i hvert fall i en stor grad på coveret til albumet.

Problemet til alle band som skal sjokkere er at det etter en tid blir litt mindre sjokkerende. Det er ikke lenger overskriftsmat at gruppen synger «You've got a pussy /I have a dick /So what's the problem?/ Let's do it quick.» LadyGaga går minst like langt.

Så hvis du ser bort i fra det sjokkerende og stripper bort innpakningen (kanskje spesielt innpakningen på limited edition-boksen som du ser over) - så har man musikken igjen. Undertegnende har vært svak for Rammstein helt siden David Lynch så lyset og brukte deres sang i Lost Highway. (At de i senere tid også har gitt musikk til Gossip Girls sier muligens noe om hvor gruppen er nå).

Ok, er dette et kjærlighetsalbum? Sånn basert på tittelen. Vel, hører du på platens to første spor kan du nesten ende opp med å tro det. Det er to eksempler på den rolige versjonen av Rammstein. Den versjonen av gruppa som ikke fungerer så godt, selv om de to sangene er godt over ok. Det er nemlig ingen tvil om at gruppen fungerer klart best når man rocker hardest. De har selvfølgelig tidligere klart rolige sanger svært godt (Du riecht so gut), men her blir det bare litt for kjedelig. Unntaket er muligens platens siste spor, Roter Sand.

Likevel, når Rammstein skrur opp forsterkerne og setter i gang gitarene som på «B********» og «Mehr.» Gruppens «Wiener Blut» er også god, med en gang du er ferdig med introen. Tittelsporet er også god, gammel rocke-Rammstein med en deilig trommeintro.

Dessverre blir det ikke like bra på sanger som «Haifich» og «Frühling in Paris.» Singelsporet «Pussy» er også dessverre et eksempel på feilskjær. Det fungerer ikke ekstremt godt.

Det blir litt slik at du savner sanger som «Feuer Frei,» «Keine Lust» og «Mutter» - for å nevne noen, mer enn du virkelig er glad for deres nye album. Det er synd. Dette er ikke dårlig, men det er heller ikke en Rammstein-klassiker.

Eller gruppens høydepunkt, sånn rent personlig: