Diddy vil at du skal danse

Diddy Dirty Money
Last Train to Paris
Bad Boy/Interscope/Universal

Er det noe som er lett så er det å hate P. Diddy. Først og fremst for hans flashy, skamløse stil, men også fordi hans rapferdigheter er frynsete og stort sett basert på andres arbeide. Men bryr seg gjør han ei; «Don’t worry if I write rhymes, I write checks»... en av de tøffeste linjene dette tiåret. Diddy er dessuten mannen bak mye god rapmusikk, blant annet katalogen til The Notorious B.I.G. Men denne gangen er han mer interessert i få folk til å danse. Det var i alle fall utgangspunktet for «Last Train to Paris» da han først begynte å fable om det i 2007. Siden den gang har han teamet opp med Dawn Richard fra Danity Kane og Kalenna Harper under dustenavnet Diddy Dirty Money, og «electro-hip-hop-soul funk»-konseptet er ikke like eksotisk som sannsynligvis planlagt.

«Hate You Now», «Shades» med Justin Timberlake, Bilal og Lil Wayne og «Yesterday» med Chris Brown er ren R&B, kanskje - i Diddys ører – med en dråpe fremtidsvri, mens «Angels» - hvor Diddy sampler Jay-Z’ absurd tøffe «Where I’m From» og freidig nok resirkulerer Notorious B.I.G. er Auto-Tune-hip-hop a la forrige ikke så gode runde med Kanye West. Pompøse «Coming Home» lyder som et Eminem-listepoprap-forsøk. Hah, selvfølgelig minus Ems rå rapping. Som vanlig lugger Diddys stil noe grasat på mikrofonen, men hans ambisiøse kvalitetskontroll gjør at det aldri revner. Dessuten krydrer ringreven det 16 låter lange settet med litt siste-tog-til-Paris-følelse, blant annet via «Strobe Lights» med Lil Wayne, clubby, dansete «I Hate That I Love You» og til en viss grad «Yeah Yeah You Would» med sjølveste Grace Jones.

Som originalt konseptalbum har ikke Diddy lykkes, men han har samlet nok bra låter til å få terningkast 4. Hans forsøk, stå-på-vilje og soleklare musikkinteresse får dog terningkast high 5.