Dette var det verdt å vente på

Bertine Zetlitz
Electric Feet
Columbia / Sony Music

Det er alltid en begivenhet når Norges popprinsesse (eller er det lov å kalle tobarnsmoren popdronning nå?) gir ut plate, og denne gangen har utgivelsen virkelig latt vente på seg. Fødsler, «Idol» og TV 2s nye suksess «Hver gang vi møtes» har nok krevd sitt, det er i alle fall seks år siden sist bertinefansen ble et nytt studioalbum forunt.

Med «Electric Feet» får vi bertinner på nytt tilfredsstilt tørsten etter sterk, stålkald elektropop. Zetlitz flesker til med den ene storslagne låten etter den andre, og et album som bare blir bedre og bedre etter hvert som rundene i musikkspilleren øker på. Vi nevner i fleng «Pretend to dance», «Wrong», «Stuck in reverse», «Bittersweet embrace» og ikke minst tittelsporet «Electric Feet».

Men samtidig, sniker det seg innpå en følelse av at nok er nok? Nja. Det er nok ikke Zetlitz sound i seg selv, men mangelen på én eller gjerne to virkelige superhiter som gir meg tid til å stille spørsmålet om jeg ikke egentlig har hørt alt dette før? Svaret er både ja og nei.

Med en så lett gjenkjennelig og sterk stemme i et lett gjenkjennelig lydunivers skal det litt til å fornye seg. En velsignelse og forbannelse for artisten selv, vil jeg tro. Sjakktrekket denne gangen er å hente inn gjestesamarbeidspartnere. Foruten Fred Ball: Nasty Kutt og Tommy Tee, Souldrop og Martin Sjølie. Men artisten som får skille seg ut er Samsaya. Hun synger på det utmerkede tittelsporet, og det er et grep vi bare får håpe Bertine Zetlitz fortsetter med.

Med den stemmen er det ingen fare for at hun kommer i skyggen av noen ¿