Det var en gang...
Husker du da Pete Doherty var mest kjent for musikken sin?
(SIDE2): I vår serie «Ukas klassiker» vil vi hver uke gi deg en grundig presentasjon av utvalgte historisk viktige skiver.
Kun det beste av det beste får innpass, og vi garanterer deg en stor lytteropplevelse dersom du følger våre tips i denne spalten.
The Libertines
Up The Bracket
Rough Trade
2002
Etter at amerikanerne i The Strokes og The White Stripes sammen med svenske The Hives gjorde god, gammeldags garasjerock til det hippeste du kunne drive med året før, kom det britiske motsvaret i form av The Libertines' debutskive «Up The Bracket» i 2002.
I spissen for denne smålugubre gjengen fra London sto kjekkasen Carl Barât og den nå infamøse urokråka Pete Doherty. Som et slags 2000-tallets svar på Mick Jagger og Keith Richards sparret, kysset og slåss de med hverandre i en iherdig kamp om publikums gunst. Det var aldri ment å vare lenge, men kan vi egentlig klage når denne fantastiske skiva ble resultatet?
Siste nytt fra Side2: Sjekk forsiden akkurat nå!
Undertegnede var 18 år da The Libertines slapp sin fantastiske debutsingel «What A Waster», og selv om den uforklarlig nok ikke er inkludert på «Up The Bracket», er det vanskelig å ikke bli sendt automatisk tilbake til mer uskyldsrene tider når åpningssporet «Vertigo» kicker igang denne energiske og überfengende samlingen låter.
Selv om vi som digget Pete, Carl & co. her hjemme kanskje ikke så veldig berørt av det, var The Libertines et unikt band på veldig mange måter. De var kjent for å spille uannonserte konserter, ofte bokstavelig talt hjemme hos Libertines-fans. På denne tiden var såkalt «gerilja-gigging» et nytt fenomen, og med internettets stadig større utbredelse hos unge musikkfans var det lett for gutta å røpe tid og sted for spontane opptredener kort tid i forveien.
Men for oss som bodde i utkant-Norge, var Doherty og Barâts låter mer enn nok. Vi trengte ikke at de spilte for oss i stua, de var på tung rotasjon i platespilleren uansett. Det er bare å nevne i fleng: «Time For Heroes», «Up The Bracket», «Horrorshow», «The Boy Looked At Johnny» og «Death On The Stairs» er alle perfekte poplåter pakket inn i et deilig og skranglete garasjerock-sound.
Og i motsetning til The Strokes og deres «Is This It» har The Libertines' egenart gjort at de har tålt tidens tann overraskende godt, med tanke på hvor überhippe de var i sin samtid. Det samme kan dessverre kanskje ikke sies om bandets udiskutable stjerne Pete Doherty.
Men det hviskes og tiskes i kulissene om et nært forestående comeback for våre helter. Senest på NME Awards i februar 2009 uttalte både Doherty og Barât at de fortsatt tenker på seg selv som The Libertines.
Babyshambles, Dirty Pretty Things og Pete som soloartist er vel og bra. Men Carl og Pete vet det like godt som du og jeg.
Det er The Libertines vi egentlig vil ha.
Video: The Libertines - «Up The Bracket»