Det nærmeste du kommer Nirvana
Courtney Love har kvittet seg med hele bandet og laget årets største overraskelse.
Hole
Nobody's Daughter
Mercury
Suksessen til gruppa Hole vil alltid ha en side ved seg som vil være en skygge av Courtney Loves tidligere ektemann: Kurt Cobain. Det er selvfølgelig ekstremt urettferdig for det som har blitt en artist som etterhvert nå har gjort mye selv.
Dette er gruppas femte album, selv om det denne gangen er kun Courtney som er igjen av originalbesetningen. Denne gangen har hun med seg Micko Larkin og Jack Irons (som har vært innom både Red Hot Chili Peppers og Pearl Jam). På låtskriversiden har hun fått hjelp av superlåtsnekkergudinnen Linda Perry og Billy Corgan for å lage sanger, mens produsent Michael Beinhorn har styrt spakene (Ozzy og Marilyn Manson).
Produktet har blitt en særdeles velkommen positiv overraskelse. Det er riktignok ikke noe oppdatert lydbilde du får, her er det 90-tallsrock, men vokalen til Courtney har aldri vært bedre. Det hører man kanskje best på sangene «Pacific Coast Highway» og «Letter to God.»
Det er sjeldent man opplever et album hvor man skal lete lenge etter svake punkter, og selv den litt for aggressive «Skinny Little Bitch» er helt ok (som er merkelig, siden sangen er valgt ut som singel). Platens beste spor er muligens «Samantha» - tett fulgt av «Someone Else's Bed.»
Si hva du vil, men nærmere Nirvana kommer du ikke akkurat nå. Ikke nærmere Patti Smith heller forresten, eller for den sakens skyld den mest rebelske Bob Dylan. Hvem skulle tro at det var to navn man ville bruke for å beskrive et album fra Courtney Love?
Eller som hun sier selv:
Dont tell me I have lost when clearly Ive won