Derfor forlot Noel Oasis
Don't Look Back In Anger. Noel Gallagher har endelig fulgt sine egne visdomsord.
(SIDE2): «I need to be myself/I can't be no-one else».
Slik lyder åpningsstrofene på Oasis' fantastiske debutsingel «Supersonic» fra 1994. Og sjelden, eller kanskje aldri, har et band oppsummert seg selv bedre på kortere tid enn de få sekundene det tok en pur ung Liam Gallagher å spytte ut disse tekstlinjene.
Yin og Yang
Helt siden starten har brødrene Gallagher vært gjensidig avhengige av hverandre - på godt og vondt. Noel, den eldste av de to, har alltid vært bandets udiskutable kreative kraft og ankeret som holdt kaoset sammen i de stormfulle «Definitely Maybe» og «(What's The Story) Morning Glory»-dagene på midten av 90-tallet. Men ville Oasis noensinne kommet seg ut av Manchester uten Liams stemme og enorme karisma?
Man vet aldri, men jeg drister meg likevel til å si at eventyret Oasis aldri ville skjedd uten krigslysten og attituden den rebelske lillebror Liam tok med seg til festen. Og for en fest det en gang var!
Strålende start
I perioden 1994 til 1996 virket det rett og slett som om Noel Gallagher aldri kom til å skrive en dårlig sang. Låtskrivergeniet i ham var så produktivt og briljant at selv b-sidene til Oasis var bedre enn andre kontemporære artister største hits! Og debutskiva «Definitely Maybe» ble da også helt korrekt hyllet som en umiddelbar klassiker av en hedonistisk partygenerasjon, klare for fest etter noen smertefullt politisk korrekte år med grønsj- og shoegazeband blottet for ambisjoner.
- Jeg husker jeg tenkte «Her er denne jævla amerikaneren som har alt jeg vil ha». Han var i det største bandet i verden, ble elsket av fansen sin, var mangemillionær. Han hadde alt jeg ville ha her i livet. Og så ville fyren ta sitt eget liv. Jeg skjønte ikke hvordan dette kunne ha seg, uttalte Noel i sin storhetstid.
Og bevæpnet med et arsenal av knallsterke låter, de beste sveisene innen rock siden The Beatles og en solid porsjon arroganse og frekkhet greide jaggu Noel å nå målet sitt bare måneder etter at Cobain døde i april 1994.
Turbulent forhold
Men allerede på bandets første USA-turné samme år så man tendensene som ville prege bandet i resten av deres historie. Oppgitt over en uprofesjonell og rusa Liam Gallagher på scenen i Los Angeles stormet en rasende Noel ut fra turnéen og rømte til Las Vegas. Den gang greide gutta å bli venner igjen for en kort stund, men under innspillingen av «(What's The Story) Morning Glory» oppsto det igjen friksjon. En slåsskamp som involverte en cricket-kølle endte med at Noel brakk foten til lillebror Liam.
På dette tidspunktet var det likevel fortsatt musikken som sto i fokus når det gjaldt Oasis. Etter monsterhiten «Wonderwall» ble livet aldri det samme igjen for arbeiderklasseguttene fra Burnage, Manchester. Og akkurat da man trodde at Gallagher-brødrene sto foran en periode av Beatles-aktig dominans over rockens verden, gikk de hen og laget den håpløst kokainoppblåste kalkunen «Be Here Now» i 1997.
Ville slutte i 1996
I forkant av denne innspillingen spilte bandet som ble oppdaget på en falleferdig pub i Skottland for hele 250.000 tilskuere fordelt på to dager på Knebworth utenfor London. Noel Gallagher uttalte i ettertid at han ville oppløse Oasis etter disse konsertene, da han ikke kunne fatte hvordan bandet hans kunne overgå dette.
Og selv om 2000-tallet har gitt oss en del fine singelutgivelser, og fjorårsskiva «Dig Out Your Soul» vitnet om en aldri så liten formtopp, kan jeg ikke gjøre annet enn å si meg enig. Det tok deg kanskje 13 år å gjennomføre det Noel, men du burde faktisk lagt Oasis på is allerede den gang. Det er bare å se til et annet Manchester-band - The Smiths. Fra 1982 til 1987 serverte Marr, Morrissey og kompani strålende musikk på løpende bånd, før de forsvant like plutselig som de dukket opp. De har kanskje ikke like feite bankkonti som brødrene Gallagher, men deres legendestatus forblir urørt.
Dessverre vil nok Oasis' lysende periode på 90-tallet for alltid overskygges av halvslappe plater som «Be Here Now», de evinnelige slåsskampene og den medieskapte feiden med britpopkollegene i Blur.
Men dere skal ha takk for showet, gutter. Det var - tross alt - jævlig gøy så lenge det varte!
Video: Oasis - «Supersonic»