Deppa, dumpet Eminem-gutt

Stat Quo
The Great Depression
GMM/Gracie

Da Stat Quo spilte på Interstate i Oslo i 2004, hadde Atlanta-rapperen allerede skutt det som så ut som gullfuglen: Platekontrakt med Shady/Aftermath, alias selskapene til selveste Eminem og Dr. Dre. Wow. Gratulerer.

Dessverre ble det langt fra oppsving. I 2008, etter å ha kun sluppet én stusselig singel, forlot han ikke så overraskende lysluggen og legen. Hva er status quo på Stat i slutten av 2009? Det er like diffust som de fire forrige årene. En ting som er sikkert er at han har havnet langt utenfor oppmerksomhetsradaren til selv de spesielt interesserte, og når han nå endelig slipper et album, forblir det en hemmelighet.

Synd, for selv om det til tider er en litt depressiv skive, har Stat Quo gjort en god jobb. Soulsamplende «Almost Home» er smooth som smør, og kler hans sørlige aksent, og selv om bitterheten ulmer («as far as friends, I have done lost a few», «it’s not that I’m weak, I’m strong because I understand what’s happening to me», «it’s amazing how bullshit I’ve been through»).

På «In California» hylles ikke bare vestkysten, han forteller også om tiden med Dr. Dre og Interscope-sjefen Jimmy Iovine, oppturen og den store nedturen, med en liten diss til Eminem («nå vet jeg hvorfor de kaller bransjen Shady»). Men det er først og fremst god hip-hop, til tross for en beat kun litt over snitt.

Noen ganger dummer han seg dessverre til. «Suckmadick» er en låt «for the ladies», men som du ser på tittelen er det ikke veldig romantisk. Griseriet kler ikke en oppegående fyr som Stat. Det virker påtrengt. Noe annet som er slitsomt er å høre om «backstabbers» og «no friends» og hvor urettferdig musikkverden har vært mot ham.

Selv om ATL-ringreven ennå ikke har laget noen hits, er albumet solid og grundig, og noe som sjeldent som en rapskive uten gjester. Pluss i boka. Vi håper Em og Dre er helt ute av hodet hans på oppfølgeren.