Den ultimate deppeskiva

Eels
End Times
Vagrant/Tuba

(SIDE2): Mark Oliver Everett, bedre kjent som E, har vært gjennom en del dritt. Rundt utgivelsen av Electro Shock Blues på slutten av 90-tallet døde flere av hans venner, søsteren tok selvmord og moren fikk kreft. Suksessdebuten Beautiful Freak fra 1996 er også skrevet til søsteren som da led av tunge depresjoner. Kliskjefullt nok regnes disse platene blant Eels beste album, men får nå konkurranse av nok en sorgtung affære: Den selverklærte skilsmisseplata ”End Times».

- I've had enough. Been through some stuff. And I don't need any more misery, synger E på In my younger days. Og foruten de sonisk lystigere Paradise Blues og Gone Man er det ikke mye lyst å spore på «End Times», kanskje til dyster glede for andre i samme båt. En liten shot med svart humor er det riktignok plass til. "She locked herself in the bathroom. Again. So I'm pissing in the yard", synger E på A line in the dirt.

De fleste har opplevd kjærlighetssorg. Og selv om både musikk og særlig filmer tar for seg emnet titt og ofte, ender disse historiene helst lykkelig. Kanskje i motsetning til hvordan det føles i den virkelige verden. Og det er nettopp dette E mesterlig belyser i «End Times»: Noen ganger er livet bare skikkelig, skikkelig kjipt.

Lydmessig byr «End Times» ikke på noen overraskelser. Det er et gjennomført melodisk og melankolsk album. Enkelt og stemningsfullt. Ofte er E bare akkompagnert av gitar eller piano. Rytmen sløy og taktfast. Akkurat slik vi vil ha det. Så får vi håpe E til slutt finner en behagelig rytme på sitt eget liv også.