Den nye røsta

Gregory Porter
Be Good
Motéma/Naxos

Gjetordene har stått i kø siden og han bekrefta det aller meste i løpet av to konserter i Oslo i begynnelsen av august. Porter, med lua med øreflapper som visuelt kjennemerke, er en vokalist med voldsom utstråling og en storyteller av rang og med “Be Good”, som har blitt en slags kjenningsmelodi for han, tar han ytterligere steg.

Det er mye blues og rhythm and blues i jazzuttrykket til Porter. Han har full kontroll i alle registre og har absolutt ikke noe behov for å fortelle oss hvor “flink” han er til å synge – han gjør det hele tida fullstendig naturlig og med en avslappa sjølsikkerhet. Det betyr at vi sammen med Kurt Elling har fått noe så sjeldent som en mannlig jazzsanger av klasse.

Porter er utstyrt med og har utvikla en varm tenor og på “Be Good” skriver han mye av musikken og tekstene sjøl. Han er svært dyktig både til å unnfange historiene og ikke minst til å tolke dem. Med seg har han et godt, men ukjent lag med lojale musikanter og solister – her blir det ikke akkurat brutt grenser, men levert på et høyt “amerikansk” nivå.

Gregory Porter har et uttrykk og en personlighet som fører til at han ikke er en døgnflue – here today, gone tomorrow. “Be Good” er en bekreftelse på alt som har vært sagt og skrevet om han – Gregory Porter kan absolutt være en vokaljazzens fremste mannlige utøvere i tiåra som kommer.