Den nye mesteren
Brad Mehldau har tatt over trona som verdens mest originale og uttrykksfulle solopianist.
Brad Mehldau
Live in Marciac
Nonesuch/Warner Music
Helt siden den nå 40 år unge Brad Mehldau dukka opp på scena på midten av 90-tallet, var det åpenbart at det var noe helt spesielt med den amerikanske pianisten. Det var han nok klar over sjøl også – det mangler ikke på sjøltillit når du kaller noen av de første cdene dine Art of the Trio, Vol.1, Art of the Trio, vol. 2, Art of the Trio, Vol.3 og opp til nummer 5. Når de i tillegg blir fulgt av lange, tunge filosofiske betraktninger om hva han holder på med, så leker han ikke butikk akkurat.
Både sammen med andre jazzstorheter som Joshua Redman, som han kommer til Kongsberg sammen med i sommer, og klassiske sangere som Renée Fleming og Anne Sofie von Otter, har Mehldau de siste 15 åra vist oss at han er en original i alle slags settinger og i mine ører har han nå overtatt trona til Keith Jarrett som verdens beste solo jazzpianist.
Her møter vi Mehldau den 2. august 2006 på festivalen i den sør-franske byen Marciac. Resultatet av den fantastiske konserten har blitt en dobbelt-cd og en dvd med nesten det samme materialet – et par av låtene har ikke blitt med på dvd-en. Publikum er over seg av begeistring fra start til mål og det er ikke til å undres over – Mehldau framstår her som en pianokunstner på aller øverste hylle. Han er i besittelse av en teknikk av en annen verden – hans evne til å sette de to hendene opp mot hverandre virker nesten som han er utstyrt med en ekstra hjerne! Hans teknikk der hendene krysser hverandre ofte er på ingen måte noe effektmakeri – der er utelukkende gjort av musikalske årsaker og er svært virkningsfullt.
Når han så tar for seg et repertoar bestående av originallåter, standardlåter som Its Allright with Me, Secret Love og My Favorite Things samt materiale fra kjente rockeartister som Radioehead, Kurt Cobain og Nick Drake, så forteller det også mye om hvilket enormt univers Mehldau råder over og som han gjør til sitt eget.
På Live in Marciac får vi møte Brad Mehldau der han snubler litt og ikke er perfekt, men med et så personlig uttrykk og ditto formidlingsevne som gjør at han er den mest spennende og originale solopianisten jazzen har å by på anno 2011. Det sier ikke så reint lite.