Den nye Dido

Jem
Finally Woken
SonyBMG

Jemma Gwynne Griffiths, i Norge foreløpig litt bedre kjent som Jem akkurat nå, men sannsynligvis veldig mye bedre kjent om ikke særlig lenge. Dette debutalbumet ble faktisk sluppet i mars i fjor i England. Nå først slipper man det her til lands.

Det var i grunn noenlunde samme sak med Didos debutalbum i sin tid, det tok jo også opptil flere år og gjentatte relanseringer før det skjedde noe særlig. Og det er jo litt underlig, i og med at det knapt er noen artist Jem minner så mye om som Dido – kanskje det dreier seg om en avansert form for markedsføringsstrategi.

Men det var altså denne Jem. Hun er fra Cardiff i Wales, og vi skal ikke se bort fra at du har hørt den flotte førstesingelen hennes, «They», på radio.

Jem låter som den tapte linken mellom Beth Orton og Dido. Hun er så definitivt noen nummer spenstigere enn sistnevnte, og selv om hun kanskje ikke besitter dybden til den mer melankolske Beth Orton, har hun en del å gå på i forhold til Orton både når det gjelder umiddelbarhet og variasjonen i uttrykket.

Jem lager altså følsom, melodisk og til dels svært catchy pop, og den spenner fra melankoli og sorgmunterhet til vellykkede råflørter med alt fra gitarrock og elektroniske sfærer til dub og 60-tallspop.

I tillegg har albumet en til tider leken produksjon, med tilløp til småoriginale grep underveis - og det er sannelig ikke hverdagskost i mainstreetpopland lenger.

Greit, plata blir litt slappere når den lakker og lir mot slutten, men da har vi allerede fått så mange flotte og til dels rått fengende poplåter at femmeren faktisk er sikret, om enn noe svekket. Uansett holder det til at dette albumet fort kan bli selve sommerplata 2005 for veldig mange.

Du skal se det blir deg.