Den neste Coltrane
Det er ikke alltid lett å være sønn av en berømt far, men Ravi Coltrane har heldigvis egne bein å stå på.
Ravi Coltrane
Spirit Fiction
Blue Note/EMI
Ravi Coltrane var knapt 2 år gammel da hans far, ikonet John Coltrane, forlot tida i 1967. Sjøl om han vokste opp med mora Alice Coltrane, som også var en profilert musiker, så var det på ingen måte sikkert at Ravi skulle følge i farens fotspor. Sakte, men sikkert vokste det likevel frem en erkjennelse at det var musikk han ville holde på med og da lå det nesten i korta at det måtte bli både tenor- og sopransaksofon.
Med en slik bakgrunn og i tillegg være oppkalt etter Ravi Shankar, er det ikke overraskende at den «unge» Coltrane fikk spesiell oppmerksomhet rundt seg og musikken han skapte. Han har tatt steg for steg og vist verden at han har noe helt eget å fare med – han er mye mer enn sønn av sin far og mor.
Etter å ha jobba mye sammen med en rekke storheter, blant annet i bandet i Saxophone Summit sammen med Dave Liebman og Joe Lovano, spurte han like godt Lovano om å bidra både som musiker og medprodusent på sin Blue Note-debut. Den svært så hyggelige Lovano var som ventet ikke vanskelig å be.
Vi får møte Coltrane, som har blitt 47 år nå, sammen med to band her. Trompeter Ralph Alessi, pianist Geri Allen, bassist James Genus og trommeslager Eric Harland er kjernen der Lovano spiller på to spor. På komposisjonen «Fantasm» møter vi bare Coltrane, Lovano og Allen i en elevert «samtale». Det andre bandet består av bassist Drew Gress, pianist Luis Perdomo og trommeslager E.J. Strickland. Det betyr to band på aller øverste hylle blant amerikanske akustikere.
Coltrane har skrevet all musikken og, sjøl om alt stammer fra et melodiøst hardbop-språk fra 60-tallet, så har Coltrane gitt det sitt eget stempel og tatt musikken med inn i vårt årtusen. Her er det tid og luft til å la musikken få utvikle seg og spesielt virkningsfullt er det når musikken glir elegant over fra en løs kontekst til straight swing – slik bare de beste kan få det til.
Ravi Coltrane tar stadig nye steg i retning seg sjøl. Det er urettferdig å sammenlikne han med sin far. Han bør kun sammenliknes med seg sjøl og han står mer enn støtt på egne bein nå.