Den lille giganten
De som har hatt gleden av å oppleve pianisten Michel Camilo i levende live, vet hva musikalsk temperament og virtuositet er for noe. De aller fleste har nok bare møtt han som jazzpianist, men her viser han også ei annen side av seg sjøl i George Gershwins symfoniske verk «Rhapsody in Blue».
Michel Camilo
Rhapsody in Blue
Telarc/MUDI
Michel Camilo kommer fra Den dominikanske republikk og blei regna som et vidunderbarn på den karibiske øya. Allerede som tenåring var han medlem av landets symfoniorkester, men han følte at han måtte videre – han måtte ta sjanser.
Turen gikk til New York og det var jazzmusikken som frista Camilo til The Big Apple. Han begynte på fullstendig bar bakke uten at noen kjente hans bravader på hjemmebane, men sakte, men sikkert oppdaga også publikum i hans nye hjemland hvilket enormt talent de hadde blant seg.
Camilo fikk platekontrakt med Columbia og la etter hvert verden for sine føtter med sitt usedvanlig virile og livsbejaende pianospill. De gangene han har vært her i landet har det vært med egen trio og også her har han gått noe voldsomt hjem.
Han har samtidig holdt sine klassiske røtter ved like og spesielt har hans fascinasjon for George Gershwin (1896-1937) og hans musikk vært sterk. En rekke ganger har han spilt Gershwins storverk Rhapsody in Blue som solist med symfoniorkestre flere steder, men dette møtet med Barcelona Symphony Orchestra, eller Orquestra Simfonica de Barcelona i Nacional de Catalunya som det heter på hjemmebane, er første gang Camilo har spilt det inn. I tillegg får vi tolkninger av Gershwins Concerto in F og Prelude No.2.
Camilo har på ingen måte glemt jazzmusikeren i seg, noe som garantert ville gleda Gershwin som sjøl elska jazz. Camilo følger intensjonene til Gershwin, men tar seg friheter underveis og i mine ører er møtet mellom Camilo og spanjolene av det grandiose slaget.
Hvor enn George Gershwin befinner seg nå, så er jeg trygg på at han vil applaudere det han eventuelt får høre fra Michel Camilo & Co. Dette er på alle måter et storverk.