- Den kommer til å irritere en haug med folk

Sophie Elise
Lionheart
Studio 6

Hva får man når man kobler en av landets største bloggere med en tidligere Paradise Hotel-deltaker? Et løvehjerte i form av dansbare teknoinspirerte beats og et relativt pompøst og fengende refreng.

Sophie Elise har gjort seg til en av landets mest leste rosablogger ved å fortelle om livet sitt og legge ut bilder av seg selv. Hun har sjokkert ved å operere puppene og fylle opp leppene, og har også kledd av seg for herremagasinet FHM. At hun nå går artist-veien er muligens ikke så overraskende som det først kan virke - popstjernedrømmen går hånd i hånd med berømmelsesønsket, og det er heller ingen overraskelser sett i forhold til låtvalget.

Denne låta kommer til å irritere en haug med folk, og den kommer til å få en like stor menneskemengden til å vrikke på rumpa og danse sommerkveldene inn i natten. Noen av dem danser fordi de digger bloggeren, andre fordi låta følger oppskriften som nærmest fremtvinger dansebevegelser.

For dette er utpreget sukkertøypop. Det er tuftet på oppskriften om å få lytteren nærmest ubevisst med på hukket og deretter følge lite med på hva som måtte være av budskap. For teksten er ikke av de tyngste, men den passer til det litt overdådige i lydbildet - og er ikke sååå flau at man ikke orker å høre på.

Og det starter nettopp med teksten og Sophie Elises stemme, akkompagnert av piano. Tenk musikkvideo i form av barbeint syngedame i strandkanten, som viser mye hud og har følelsene tykt på utsiden, (men skjult bak et like tykt lag sminke) - så har du det.

Men ganske rakt skiftes pianotrillene ut med dansbare rytmer og noe som minner om masseproduserte beats, og låta klistrer seg til hjernen etter bare få gjennomlyttinger.

Trommebeatsa er vel platte og intetsigende, selv for sin sjanger, men ellers er melodien fengende nok - om enn litt repeterende - og fungere som sommerlyd. Den beste biten er selvsagt refrenget, som er akkurat så passe overdådig at det fungerer. Noen vil si harry, andre dårlig - men uansett så er det langt fra det verste av det som finnes av slike poplåter.

Sophies stemme er heller ikke ille å høre på, dama har trolig sunget foran speilet en stund. Hvor mye den er skrudd på er ikke godt å si, selv om autotunen til tider er hørbar. Særlig på slutten, noe som irriterer undertegnede, som ikke kan fordra det.

Jeg skulle også ønske gjengen bak (inkludert den nevnte Paradise-deltakeren, altså) hadde tatt seg tid til å produsere låta bedre. Plastikk er fantastisk, men det er forskjell på de billige kopiene og merkevarer, også innenfor musikk.

Hvorvidt det kommer mere musikk i samme gata gjenstår å se. Men skal Sophie Elise ha en fremtid som artist, er dette en helt ok inngangsbillett, men det blir for lett i lengden.