Den hoppende potetsekk

Ozzy Osbourne & Friends
Bergenhus Festning - Koengen

(SIDE2): «Nei, drit i det! Eg é på Ozzy!» Gauler en godt voksen mann inn i iphonen sin. Han har dradd på seg skinnbuksen, den svarteste t-skjorten og latt det bølgete håret gro langt. Han er ikke alene. 13 000 mennesker har inntatt Koengen og det ser i store drag ganske så svart ut.

Skjermene viser en kavalkade av gamle, bilder og filmsnutter av Ozzy Osbournes tilbakelagte storhetstid som frontvokalist i Black Sabbath. Hmmm, kan dette virkelig gå bra? Klarer den nå 63-år gamle Ozzy å holde koken gjennom en hel konsert? Jeg kan legge kortene på bordet med en gang. Det sterkeste forholdet jeg har til gudfaren av Heavy Metal, er gjennom den legendariske tv-serien «The Osbournes». Den vimsete, bannende og ufrivillige morsomme rockeren og familiefaren, er skikkelsen jeg venter å se på scenen.

Harde gitarriff kommer ut fra anlegget og armer skyter til værs. «Lets go crazy» hoier Ozzy og får publikum med på tonene med veivende bevegelser. Han tramper rundt på scenen som en litt sliten, men giret travhest og sørger for å få liv i frontrekkene. Hvis det er noe som er sikkert fra starten av, så skal i hvert fall Ozzy selv gå «crazy». «Let me see you hands» skriker Ozzy og gliser i kveldens siste solstråler.

Det begynner med «Bart At The Moon», før «Mr. Crowley» skaper religiøse tilstander blant de svartkledde. Med et svært glitterkors på brystet viser Ozzy seg fremdeles som «The Prince of Darkness».

Med skjelvende tak drar han frem en diger spyleslang. Blodfansen i front får seg en våt fornøyelse, der de blir dekket av hvitt skum. Han hiver slangen klumsete fra seg på scenen igjen før han haler ut de siste tonene til storveis jubel. Det funker selv om det karakteristiske håret allerede er blitt svett og han hopper opp og ned som en tung potetsekk.

5140

Turneen, som egentlig skulle være en gjenforenelse av Black Sabbath, ble nedgradert til «Ozzy And Friends» på grunn av Black Sabbaths gitarist Tony Iommis kamp mot kreften og trommis Bill Wards uforståelige furting (sikkert over penger). Det er heldigvis lite savn å spore blant publikum, mye takket være denne solide venneflokken som sikrer et jevnt over glimrende lydbildet. Gitarist Gus G leverer varene, samt noen akrobatiske sprang. Trommis Tomme Clufetos stjeler showet, mens hovedpersonen selv tar seg en etterlengtet pust i bakken halvveis i konserten.

Den snaue ti minutters lange soloforestilling kan ikke beskrives som noe annet enn en stor musikkprestasjon. Gus spiller nesten strengene av gitaren, mens den svarte manken farer frem og tilbake. Scenen er eksplosiv. Her skal utholdenheten testes og publikum fengsles av intens lyd. Idet trommis Clufetos får lyskasteren rettet mot seg, kommer hundrevis av nye, bleke armer i været. Det er imponerende slag og hele Koengen dirrer. Ozzy-mentaliten har tydeligvis spredd seg i vennegjengen, for her gir man seg ikke før alt er levert. Publikum hyler av tilfredsstillelse, men Clufetos drar den enda lengre. Der kommer siste slag! Å, neida, han dundrer litt til. Slutt? Publikum stormklapper, men han drar like godt i gang igjen. Det er vinnene slag. Stemningen er satt og fansen er nesten overkokt.

Gamlefar Ozzy er tilbake på scenen igjen og hopper fremdeles. Spankulerende ut kommer også legendariske Slash, best kjent fra Guns N’Roses, og Black Sabbath-bassist Geezer Butler. Ikke noen dumme venner å ha med, da stemningen stiger ytligere et par hakk. Slash og Geezer parkerer på hver sin side av Ozzy og fyller bergenskvelden med heftig lyd og tilstedeværelse. Nå kommer Black Sabbath klassikere på rekke og rad. «Iron Man», «N.I.B» og «War Pigs». Ozzy er i slaget og spyler publikum med vann som en prepubertal rampegutt.

Når Slashs svarte afrohår og flosshatt byttes ut med Zakk Wyldes skjeggflette (?) og sebrastripete stjernegitar, kommer sangen de fleste har ventet på. «I love you people!» gliser Ozzy, mens et skjellett faller av toget på storskjermen bak ham. «Crazy, but that how it goes»! Selv den fargerike delen av publikum faller inn i allsangen når 80-tallsslageren «Crazy Train» ljomer over anlegget.

Hopping, trasking og vannspyling satt utvilsomt sitt preg på sangstemmen til Ozzy, men det gjorde faktisk ikke så veldig mye. Ozzy er Ozzy og akkurat det vinner han en del på.

Avslutningsvis kommer de klissete sangene «I don’t Wanna Change The World” og «Mama I’m Coming Home». Ozzy klemmer på gitarist Wyldes, som med ett mister sitt røffe image. Nå ligger det kjærlighet i luften og det hele toppes når alle vennene inntar scenen i finalenummeret signert Black Sabbaths klassiske låt «Paranoid». Nå synger selv den mest ensomme, fargerike journalist med på refrenget.