Den allmektige Paul McCartney

Paul McCartney, Out There Tour
Telenor Arena
Utsolgt

En Paul McCartney-konsert er trolig litt som å gå på et svært utvidet slektstreff. Eller overvære en form for sekt-møte. Begge kjønn i alle aldre er representert, der polotrøyer og 50-årige ponduser sitter side om side med langhårete rockere i 20-årene, bestemødre med kjole og joggesko på dansefoten, og sølvfargede manker som må ha kikkerten til hjelp for å få med seg det som skjer på scenen. Det er kun en fellesnevner, og det er den allmektige, han som tydeligvis samler generasjoner og livsstil bedre enn konge og fedreland – Sir Paul McCartney.

Det er 11 år siden sist han var her, men publikum hadde god tid tirsdag kveld, og brukte nesten den første timen på å komme i siget og få både stemmebåndene varme og å komme seg på føttene. Det kunne minne om ærbødig forlegenhet. Stemmen hadde han på plass og føttene sto han stort sett på (unntatt når han satt ved pianoet), Paul McCartney, men også han trengte tid for å komme inn i sitt eget tre-timers sett. En halvtime etter annonsert tid inntok han scenen og dro i gang 8 Days a Week som første låt. Og - kanskje ikke overraskende, var det de gamle som var best i Telenor Arena. Rettere sagt, det gamle var best- Beatles-låtene fylte (nesten) alene siste halvdel av konserten.

Det er noe litt vemodig med det – uten de tre andre mangler mye: det er The Beatles de fleste er ute etter. Men med god hjelp av sitt fire mann store band, mimrende tilbakeblikk på skjermen og to timer med velkjente hits fra en svunne tid, lokket 73-åringen med seg publikum. Han så også selv mest tilfreds ut etter låter som Lady Madonna og Ob-la di Ob-la da da publikum hadde gitt mest, selv om også Wings-låter sørget for røffe riff og stående publikum, og McCartneys seneste låter, fra sistealbumet New, fikk de ivrigste til å hoppe i takt uansett.

For mange var det nok første gang med Paul på norsk jord, aldersspennet tatt i betraktning. Og muligens også siste. Både på grunn av hans alder, men også hoveddelen av fansens alder – ikke alle orket reise seg så ofte fra plaststolene som var plassert ut foran scenen. Men det var også de godt voksne damene som igjen ble ungpiker og hylte (om enn veldig lavt) når Paul smilte bredt og sa «Hei Oslo», og gamlekarer som løftet armene i været som om Norge hadde tatt olympisk gull i en eller annen idrett med ski på beina, da favorittlåter ble spilt. Det var rett og slett god stemning.

Det vil si – de første 45 gikk ganske tregt. Dette er en helaften med Paul McCarteny, der han selv står for fremførelsen av kavalkaden – så kanskje det tar litt tid før man tørr gjøre stort annet enn å trekke pusten i nærheten av et levende ikon.

Men Paul snakket litt norsk her og der. Var personlig om Blackbird og borgerrettighetsbevegelsen i USA han ønsket å sende sin støtte til med låta. Små vitser og vink til publikum. Han fortalte små anekdoter fra låtskriving i Liverpool med John, om Georges ukulele-talent og gratulerte Ringo med dagen på dag. Stemmen hans er forbausende uendret etter 50 års sangbruk, og han er like søt og baby-face som han alltid har vært, rynker inkludert. Det ble også et par låter han aldri har spilt i Norge tidligere, - ikke at Another Girl var ukjente for publikum av den grunn.

Til tider kan han virke litt uinteressert, men muligens er det bare hans måte å følge publikums tempo på. Det kan være to års sammenhengende turneringsvirksomhet som gjør det nesten for profesjonelt. Uansett - de siste 45 minuttene hadde alle kommet seg på beina og det ble sunget med uten sjenanse på Hey Jude, gispet av glede under pyroen under Live and let Die, det ble danset så godt som psykedelisk til Helter Skelter og det ble jublet synkront etter Carry That Weight og avslutningslåta. Da er Paul selv et svett glis som har vaiet med det norske og britiske flagget, og latt noen heldige utvalgte komme opp på scenen. Før han takker for oppmøtet og sier vi ses neste gang. Men spørs det nytter forsøke å samle samme slekta, om han drøyer 11 år igjen.