Deilig, deilig politisk rock

Black Debbath
Rockefeller
Utsolgt
Support: Truckfighters & Audrey Horne

Man rakk ikke å se Truckfighters åpne den store kvelden på Rockefeller, men kom heller i god tid før Audrey Horne skulle varme opp publikum ennå mer. Jeg har aldri falt for bandet fra Bergen og deres metalliske form for tungrock. Og de klarte ikke å overbevise meg om noe annet denne kvelden heller. De skrøt tidlig av at de kun skulle spille låter fra det nye albumet, «Youngblood», noe som viste seg som et feiltrekk. Det var ganske laber stemning i publikum under hele konserten og vokalist Toschies konstante mas om klapping gjorde heller ikke susen denne kvelden.

Musikken til Audrey Horne blir fryktelig anonym og uoriginal i lengden. Mye energi og tight spilling fra bandet redder noe av dette inntrykket, men låtene er helt uten egenart. Den ene låten etter den andre kommer og bruker akkurat de samme triksene som den forrige låta. Det hjalp heller ikke at de to gitaristene ble skrudd veldig skarpt i miksen. Sikkert hyggelig for de veldig innbitte, men Audrey Horne fikk nok ikke snøret i bånn på noen nye fans denne kvelden.

Så endelig ble det fantastiske Motorsykkel-mikrofonstativet plassert lengst frem på scenen, akkurat der det skal stå. Den umiskjennelige logoen ble heist opp bak trommesettet og det var øyeblikkelig klart for at Norges beste politiske stonerrock-band skulle starte. Til tonene av en selvlagd protestvise, ikke ulik de man husker fra det engasjerte 70-tall, så kom endelig Black Debbath inn på scenen til stormende jubel fra de frammøtte. Bærende på et stort banner med bandets ferske albumtittel sprayet i sort, «Nå får det faen meg være Rock! - Akademisk Stoner Rock».

Første låt ut ble «Slaver av humoren» fra det nye albumet. En helt grei rakker som fikk liv i et noe stivt publikum. Møteleder Lars Lønning tok ordet og forklarte at publikum var idioter med et akutt behov for folkeopplysning. "For helvete!" Så dro gutta i gang den massive «FAFO», også fra «Nå får det faen meg være Rock!». Og gud bedre som det svingte av den! Med en vokalist i toppform og korister som leverte finfine harmonier ble den et av kveldens klare høydepunkt.

Avslutningen av «FAFO» gled rett over i en ekstremt tung versjon av klassikeren «Problemer Innad i Høyre». Denne nye versjonen funker kule, med et overvektig bassriff i samspill med gitarene. Med den låta kom også kveldens første allsang som er alltid like hyggelig i gropa på Rockefeller.

Foto: Morgan Flame

5416

Etter to, tre låter som ikke satt like godt så kom låten mange hadde ventet på, nemlig «Nei til runkesti på Ekeberg». Protestlåta over alle protestlåter, med sin episke start med det etterfølgende Motörhead-aktige partiet. Gåsehud over hele linja.

Rengjøringen hjemme er heller ikke et tema som Black Debbath unngår, med den groovye «Bytt kjøkkenklut oftere!» som satt helt fint. Heldigvis har debattantene flere ess i kofferten, så når riffet til «Gaffeltrøkk Driving Mand» setter i gang ble den møtt med stor respons.

Nesten like stor respons fikk Egils patenterte rockequiz. Kveldens klart beste humorinnslag, som det egentlig var overraskende få av. Ikke at det gjør noe, så lenge de spiller låter som «Mongo Norway». For et forbannet tøft riff den låta har! Eneste som manglet var Biff Malibu (Ex-Gluecifer) med sin verbale oppfordring til skjerpings på byen. Han var opptatt med andre ting, men det gjorde ikke noe. For rett etter den perlen, kom en annen, nemlig «Den Femte Statsmakt».

Altså, Black Debbath er uten tvil et av Norges beste tungrock-band. Og et av Norges beste liveband. De erfarne gutta spiller tight uten at det går ut over grooven. Ole Petter Andreassen er en ekstremt undervurdert trommeslager. Aslag Guttormsgaard leverer feite riff med den dypeste knekken i knærne utenfor Jernbanetorget. Egil Hegerberg ligner fortsatt på Mick Fleetwood. Og Lars Lønning er en fabelaktig vokalist. Med svært viftevennlig hår.

Black Debbath, ohlala!