Deilig antijåleri
The Hold Steady viste at de er et av samtidas minst selvopptatte rockeorkester - Gud så deilig det er.
The Hold Steady
Hovefestivalen
Hovedscenen
The Hold Steady er et av disse bandene som har direkte sammenheng med utenlandske kredministeres begeistring over programmet på Hovefestivalen.
Brooklyn-bandet har blitt rost godt over skylaget fra ende til annen siden debutalbumet «Almost Killed Me» fra 2004, og da tredjeplata «Boys and girls in America» kom i fjor høst bøyde nærmest samtlige anmeldere seg i støvet.
For endelig hadde man et forfriskende innslag blant indieyndlingene som turte å kjøre på med de største riffene og de bredeste akkordene og virkelig mene det. Ikke noe tidsriktig referansejåleri ute og går her, bare skikkelige fengende rock n roll.
Og så har de vokalist Craig Finn, da. Ved første øyekast ser han ut som en skikkelig sympatisk antihelt, en slags nerdenes svar på Elvis Costello, men når låtene dras i gang begynner han å te seg som en frekk, spastisk publikumsflørt.
Han gestikulerer, veiver og hoier og forteller små anekdoter mellom låtene for å binde det hele sammen. Det er deilig ujålete og befriende fritt for fakter.
Finn fikk publikum til å føle seg vel foran Hovefestivalens hovedscene onsdag, og rundt meg sto festivalfolket og smilte til tross for de ravgale tekstene om rus, alkohol, gambling og kjærlighet.
The Hold Steady kommer tilbake til Norge i august for å spille på Øyafestivalen i Oslo.