De myke metallene

Feist
Metals
Universal

Å følge opp et av 2007s mest kritikerroste album, The reminder, er ingen let sak - argusøyne og det hele.

Og det er mye på Metals som er annerledes enn storselgeren, men det er bare å avsløre med en gang at Leslie Feist også denne gang klarer å levere noe usedvanlig, vakkert og treffende.

Det er enkelt og gledelig, samtidig som det er undertoner av hardhet og sikkerhet i alt hun gjør. Tekstmessig er det sart, sårt og ekte. Musikalsk er det blitt langt mer variert, instrumentene utfolder seg i større grad. Vokalmessig er det sjeldent vakkert.

For styrken til Metals er ikke enkeltlåtene eller hitsene - det er helheten. Det er en av de skivene du blir bergtatt av ved første lytting, uten at det dermed er for lett og enkelt og mister interessen fort.

Det starter poengtert og folkelig med The Bad in Each Other, det er skjørere enn sommerfuglvinger på Caught a Long Wind og det er innom energisk og mannskor-repeterende på A Commotion. De følelsene du ikke får her, eksisterer neppe.

Hvorvidt den kommersielle suksessen kan gjentas er noe annet - men Feist har igjen laget et album som er av de beste.