De legendariske pinnedyrene har vært i byen

The Rolling Stones – 14 on Fire-turneen
Telenor Arena
Utsolgt

Keith, Mick, Charlie og Ronnie. Herregud så gamle de er. Og tynne. Rene pinnedyrene. Man blir jo selvsagt imponert, ikke minst over at de lever. Og tross alt leverer såpass som de gjør.

Men det tok 11 låter før det begynte å ligne noe som tok av i Telenor Arena da Rolling Stones sto på scenen mandag kveld. De spilte 19.

Det startet med en ildrød intro, i form av lyd og bilder på de gedigne skjermene som var scenebakteppet. Ut tuslet så de fire legendene, med Mick Jagger i spissen og Charlie Watts som baktropp – og publikum var ekstatiske. Overoppheta i badstua av en blikkboks på Fornebu, men ekstatiske.

Med en scene bygd langt ut i publikumsmassene, viste Mick allerede på første låt, Jumpin’ Jack Flash, at han fremdeles innehar de karakteristiske geriatriske dansebevegelsene, og fikk fansen med på allklapp bare han løftet armene i været. Richards og Wood lente seg til hverandre når de ikke tasset langt mer bedagelig frem og tilbake på et mye mindre areal av den langstrakte scenen, med gitarer som så tre nummer for store ut for de innskrumpne herremennene. Og bak satt altså Watts og holdt takten.

Se flere bilder nedover siden og se hele setlista nederst i anmeldelsen!

Lyden var grumsete i starten, og Micks stemme litt uøvet. Oslo-konserten er den første på Europa-delen av bandets 14 on Fire-turné, noe som muligens har skylda for den litt tamme starten.

Hva som er skyld i Keith Richards heller pinlige insistering på å være frontmann og vokalist på et par av låtene midtveis, har nok andre og flere forklaringer. Han var i alle tilfelle langt fra på topp. På You got The Silver kom han seg på et vis sjarmerende nok gjennom låta – fansen elsker den mannen, det er magisk å overvære. Can’t Be Seen var bare grusom. Ops, ja, han glemte seg såpass at han bommet på når han skulle synge. Magisk der, altså. Når det til tider også virket som han har glemt hvordan man bruker strengene, hjelper det ikke så mye at han 40 minutter ut i settet i det minste klarte å gjøre introen til Honky Tonk Women gjenkjennelig. På det tidspunktet var man allerede overbevist om at Richards egentlig er balsamert og robotisert. Vitaliteten og frekkheten i låta var byttet ut med sirup og stive ledd. Men han fikk klemt ut noe, og gjorde sin entré ut på scene-tungen. Tydeligvis er låta i seg selv udødelig, det var faktisk de blant det sittende publikum som reiste seg og klappet etterpå.

HVA konsertgjerngerne selv mente, sa og så kan du lese her: http://www.side3.no/--jeg-vil-heller-vre-dd-enn-a-spille-satisfaction-nar-jeg-er-45-ar/8448138.html

Og det var litt typisk denne kvelden – kvalitetsmessig spriket det i de fleste retninger. På balladen Worried about you dro Jagger på med tangenter og falsett, og det var hyggelig med en litt uvanlig avstikker i katalogen – og det var også første gang den kvelden Jagger tok avsted vokalmessig. Wood gjorde seg også synlig med en solo, mens Watts smilte sjenert og Richards fortsatte å plukke på strengene sine utkledd som en karakter i The Goonies-filmen.

Men det tok det seg altså opp.

Låt nummer 12 var Midnight Rambler, og endelig satt det som skulle sitte. Det var tungt og deilig og rock slik Rolling Stones kan være. Skal være. På gitar briljerte Mick Taylor, og sørget for at det både ble mer enn dugandes gitarriff og god rockefot.

For man kommer ikke utenom hjelperne. De er seks i tallet, og Mick, Keith, Ronnie og Charlie trenger den drahjelpa de får. Det var til tider for tydelig at det var fire menn langt over middagshøyden som hadde entret Telenor Arena. Som forøvrig var smekkfull, oste av svette og var tynn på oksygen.

Og når det heller ikke var noe å si på publikumsfrieriet, så ble det alt i alt en godkjent pakke. Jagger dro på med norske fraser stadig vekk, og ymtet frempå om forgangne tider mer enn en gang.

- Det er fantaaastico å være tilbake i Norge, ropte han ut, og fortalte om deres første spillejobb her til lands, i Messehallen i 1965.

Eller det at han nevnte a-ha låta Take On Me. Hvordan han fikk fansen med på allsang og ooh yeah’s. Da Keith, Mick og Ronnie gikk helt frem på scenen og sto midt blant publikum og ga dem det de kom for å se. Ikonene.

Etter to timer – som gikk fort og relativt smertefritt - starter encoren med korhjelp fra Bergen og Can't always Get what you want. Og så allsang igjen. En lykkelig slutt for fansen, garantert. Og de har ikke grunn til å føle seg lurt. Det synges jo rett ut – man kan ikke alltid få det man vil ha. Gubbene er steingamle, de kan ikke lenger levere som om de var i 50 åra lenger. Det forventes vel heller ikke.

Mer fra Side2? Sjekk forsiden her!

Edit this setlist | More The Rolling Stones setlists