De dølleste bakerst var mange, gitt
Gamle dager i reprise, men delvis fail både her og der.
Blur
Enga
Øyafestivalen
Gjensynsglede er en fantastisk ting. Det er en liten, men pirrende følelse, som brer seg ut i boblende glade vibreringer i hele kroppen. Den greia som gjør at du kjenner deg selv og den du møter igjen, og man blir ustyrtelig glad.
Det var for mange første dag på Øya, det Blur representerte: Moro servert i form av gamle dager.
For enkelte bør man la den gamle bikkja ligge begravd. Delvis bandet, men mest kikkerne bakover foran scenen.
Det startet med en intro, raskt fulgt av smått geniale Boys & Girls, og deretter Popscene. Det virket som kveldens fine hurrapunkt,- flotte korister, lek, britisk pop på sitt da beste, enkelt sceneshow, og masse historie.
Damon Albarn er et unikum i undertegnedes øyne i form av meloditeft, evne til å utvikle og prøve nytt. Det blir ofte veldig bra. Og gjengen serverte et finfint knippe godlåter fra sin tid som verdensmestere, den gang de kranglet med Oasis. Midtveis ble det ganske dølt, i og med de faktisk ikke bare skal gjenopplive gamle fans, men også en hærskare helt uvitende lyttere. Det ble litt tregt, til tross for dryppene av nydelige perler og poppete nommiser.
Det skal dog sies at publikum var like statisk stående som en nybegynner på porr. Måpende, forundret og klein. Med andre ord, utrolig lite livat. Den holdningen fortsatte stort sett den halvannen timen de på scenen holdt det gående, med unntak av den lille kjernen helt foran. Likevel holdt bandet trøkket oppe.
At de ser ut som de ikke engang rakk vaske klærne sine før de dro ut av rehab, er bare å sette på kortet for hvordan gutta er. Det er dress og sigg, det er all-denim, svette og britiske boybandmoves (aka helt i villrede ofte, tænx gåd!), og en frontmann som ser ut om han prøver svelge fluer og ellers gjør high five med publikum.
Etter å ha slept seg litt rundt med roligere låter, løftet gjengen haka nok til levere flere kjente og tempobaserte låter. Og det er jo litt av greia. Skal man returnere, uavhengig av årsak, må man også klare dra med seg det som er foran scenen. Foran og helt bak. Dette ble delvis mye Zoo, og mindre konsert. Men det har vært langt styggere historiske gjensyn med gamle helter.
Og når det avslutte med deilige The Universal og allsangharde Song2, som endelig fikk den allerede svarte himmelen til å løfte seg av allmenn gjenkjenningsglede – da har man lov å klappe seg sjøl på skuldra som band fra 90-talet!