Dandy snikksnakk

The Dandy Warhols
Odditorium Or The Warlords Of Mars
Capitol/EMI

Portland-kvartetten The Dandy Warhols har sine glimt av genialitet, og et par av disse har skaffet dem en tilstrekkelig mengde fans, slik at de fortsatt kan holde det gående.

For eksempel hadde deres tredje album, «Thirteen Tales From Urban Bohemia» (2000), enkelte låter som nokså fortjent ga dem et navn i Norge som et alternativpopband å regne med.

Lavmålsoppfølgeren og forrigealbumet «Welcome To The Monkey House» rykket vel litt i den oppfatningen, og herværende «Odditorium Or The Warlords Of Mars», som jeg nå har gått noen runder i forsøk på å finne et snev av håp, befester inntrykket av Dandy Warhols som et surreband uten synnerlig sjel eller kjerne.

Det høres ut som om Courtney Taylor-Taylor og hans Dandy Warhols ikke mener noe med det de gjør, og som de heller ikke vil noe med det.

For eksempel spinner de i vei på en sju minutter lang instrumental psykedeliesnutt helt uten fremdrift på «Love Is The New Feel Awful», en låt som kunne vært fin om de hadde gitt seg etter tre minutter, i stedet for å strekke den opp mot ti.

Ellers sveiper de innom skranglecountry med bare SÅ mye humor og selvironi («All The Money Or The Simple Life Honey»), de gjør noe av det samme når de leker Rolling Stones på «The New Country», mens «Easy» er en flau rip off av Garbages allerede i utgangspunktet nokså fæle «Stupid Girl».

Sånn kunne vi fortsatt, men det gidder vi jo ikke, når du allerede nå har skjønt at Dandy Warhols’ femte album i all hovedsak er et sprikende sjangerritt uten tråder som trekker sammen - eller med noe særlig substans som trådene eventuelt kunne trukket sammen, hvis de hadde vært der i utgangspunktet.