Dalende McRae
Debuten var formidabel, oppfølgeren en relativ skuffelse og nå dette: Tom McRae ble visst likevel ikke bli den musikalske gullåren vi hadde håpet på.
Tom McRae
All Maps Welcome
Bubblegun/Sony&BMG
Vi så ham på tv her om dagen. Innslaget dreide seg om at hvis ikke han skaffet plateselskapet sitt en hit eller tre slik at de begynte å tjene penger på ham, ville han bli dumpet.
Det var et innslag som vekket forargelse på flere måter. For det første fordi man fikk medfølelse med den sympatiske kunstneren som forgjeves kjempet mot pengemakta, for det andre fordi verden vil bedras og folk flest ikke kjenner igjen god musikk om den så klør deg bak øret.
Og for det tredje? Fordi McRae tilsynelatende tok så lett på det hele.
Til intervjueren sa han noe slikt som dette: «Vel, hvis det skjer, så skjer det. Det er ikke nødvendigvis slik at jeg skal lage musikk hele livet.»
Samme for han, liksom? Var nå egentlig dette noe særlig til tale fra en som på sitt debutalbum laget noen av de mest desperat vakre melankolske sanger verden har hørt?
Men etter å ha hørt McRaes tredje album noen ganger, tenker jeg nå hvis dette er alt han har på sitt musikalske hjerte, ja da kan det kanskje være det samme for meg også.
Om så plateselskapet dumper ham og han blir plateanmelder eller møbelsnekker eller hva han måtte ha å falle tilbake på, bare gjør det. Det er helt greit for meg.
For her er det bare åpningssporet «For The Restless» som holder standarden fra McRaes debut fra år 2000. Ellers er det mye midt i gata-pludremelankoli av typen David Gray (Gud forby!) og for eksempel Finn-brødrene.
Altså trivelig nok for mange, men uten nerven og intensiteten vi trodde var varemerket til mannen som ikke ble vår store favorittartist for det nye årtusenet likevel.