Cullum goes pop

Jamie Cullum
Momentum
Island Records/Universal

33 år gamle Jamie Cullum blei sett på som «redningsmannen» for britisk jazz da han slo gjennom med et brak på begynnelsen av 2000-tallet. Han kunne spille piano, han kunne synge og i tillegg var han en entertainer av guds nåde. Sjøl folk som ikke ante de likte jazz, falt pladask for Jamie Cullum. Han har fått et stort publikum verden rundt og Norge er på ingen måte noe unntak. Dessuten er norske Beady Belle favorittbandet hans.

Han har solgt millioner av skiver med sine fem første utgivelser og noe forteller meg at verken platesalget eller populariteten kommer til å avta med «Momentum». Det jeg er litt mer i tvil om er hva hans opprinnelige jazzpublikum vil si til hans flørting med et mer tydelig pop-uttrykk.

Nå er det for så vidt slik at Cullum aldri har vært så opptatt av sjangre og merkelapper på musikken sin. Det har bare vært slik at det har vært jazzen som har ligget hans hjerte nærmest og der har han funnet rom for å vise fram hele seg med sitt improvisatoriske talent også. En konsert med Cullum er en totalopplevelse der svært mye kan skje spontant.

På «Momentum» har han på ingen måte sletta ut seg sjøl. Særpreget, spesielt som vokalist, er så absolutt til stede og det groover fortsatt av Cullum. «Problemet» kan være låtmaterialet og måten han har pakka inn tolkningene. Cullum har skrevet mesteparten sjøl, ofte med broren Ben som bidragsyter. Det eneste jazzunntaket er «Love for Sale», men den dukker også opp i en slags hiphop-tolkning med gjesten Roots Manuva som rapper.

Jamie Cullum er en bra artist uansett hva slags innpakning han ønsker å framstå med, men jeg har hørt han mer overbevisende og ekte tidligere.