Crystal Castles

Crystal Castles
Crystal Castles
Universal

Støyete, fuzzi lydbilde, med Alice Glass klokkerene vokal - eller gjennomtrengende skjæring - på topp. Oppskriften på Crystal Castles er mye av det som kjennetegnet debutalbumet fra 2008 - i tillegg til den samme tittelen - men denne gang har duoen (Alice sammen med Ethan Kath) gått fra å være noe schizofren indie til mer melodisk elektro.

LES ALLE MUSIKKANMELDELSENE PÅ SIDE2

Lett tilgjengelig har de to derimot ikke blitt. Mye av lydbildet er aggressivt, og kan skremme de sarteste sjeldne. Kaths synth er mørkere og desperat, mens Glass veksler nesten frenetisk mellom de nydeligste stemmeleier til gjennomtrengende teknolignende snerr. Åndeligheten er til stede som aldri før, men religiøse har ikke kanadierne blitt av den grunn.

På Celestia går bandet i næringa til det overjordiske vakre, mens på Baptisme veves dansegulvets teknorytmer inn i et altoppslukende kaldt spor som likevel får hoftene til å rykke.

Med andre ord, det blir få pauser der lytteren kan henfalle til det medgjørlige i låtene - men det er da heller ikke Crystal Castles ønske. Åpningssporet fainting Spells gir da også lite rom for å falle i søvn - det er hissig og panisk.

Til tider genialt i sin vellykkethet i å gjenoppfinne en sjanger som har blitt utprøvd på de fleste måter, til tider noe vinglete. Det vil likevel være hyggelig å se duoen på en scene igjen, med nytt solid materiale med i bagasjen.