California-konger

The Game
«LAX»
(Geffen/Universal)

Ice Cube
«Raw Footage»
(Lench Mob/Playground)

Norgesaktuelle Snoop Dogg er et kapittel for seg selv når det kommer til å holde seg relevant lenge, men hans California-kollega Ice Cube er ikke altfor langt bak. Han startet tross alt på 80-tallet, lenge før den høye, tynne bikkja, og selv om hans filmkarriere satte musikken i skyggen, er han tilbake i overraskende bra form, noe han definitivt demonstrerte i Oslo i sommer.

Lite buzz
The Game hadde også endel å bevise da han ble dumpet av sine to mektige mentorer, 50 Cent og Dr. Dre, men Los Angeles-rampegutten klarte seg bra ”alene” på det forrige albumet, artig nok kalt ”Doctor’s Advocate”. Hypen rundt hans tredje, offisielle utgivelse har dog vært mindre, grunnet småslapp mottakelse for låtene han har sluppet i forkant, samt at man ikke lenger får like mye oppmerksomhet ved å disse andre rappere. Trickset er litt slitent.

Lyder riktig
Heldigvis er ”LAX” bedre enn ventet. The Game har et godt øre til beats, og selv om Dr. Dre ikke tar telefonen når sin tidligere artist ringer, har han samlet et bra team kjente og halvkjente (men helgode) produsenter og gjester. Det pompøse åpningsporet «LAX Files» er The Game på sitt beste, og singelen «My Life» klarer å minne om at man pussig nok fortsatt ikke er lei Lil Wayne og autotune-vokaleffekten.

Den rødkledde Compton-stjernen får det også til å lyde korrekt sammen med Wu-Tangs gamle Raekwon, i regi av Jelly Roll, mens han igjen minner om hvor han har fått stilen sin fra ved å ta med Nas på sluttens rolige perle.

California-rap
Hvis man syns det blir litt vel mykt og for mye sang, kan man puste ut hardt på mørke ”House Of Pain”, og for de som blir irritert over håpløse DMX på introen og outroen, bør Ice Cube-gjestende «State Of Emergency» gjorde det godt igjen. Klassisk California-rap. Det er like greit at nesten alle låtene har gjester, for The Game er til tider litt for overfladisk, og referer - som vanlig – kontinuerlig til navn og merker.

Bra mellomting
Cube har med The Game på sin comebackskive, men sammenliknet med unggutten, holder veteranen gjestelisten kortere og produksjonsbudsjettet mindre. Kanskje ikke bevisst, men resultatet er at det ikke høres for moderne ut, noe som ville skurret. Samtidig lyder det ikke utdatert, og selv om O'Shea Jackson aldri vært verdens beste rapper, er han fortsatt tøff nok. Vi stoler på ham. Pangsingelen «Gangsta Rap Made Me Do It» blir faktisk representativ.

Når Ice Cubes rapping på et par spor blir litt for lunken og nær corny, reddes han av en iherdig innstilling og autoritær erfaring. Når The Game til tider sklir ut i det for enkle hjørnet, backes han av stor produksjon.

Voila: To anbefalte kjøp.

Anmeldelse av Ice Cube-konserten kan du lese her.