C60: Marit Larsens favoritter

Klikk her for å diskutere musikk - og for å komme med forslag til C60-artister .

1. Rilo Kiley: «Portions for foxes».
Sukkersøt, men brutalt ærlig og tøff indiepop - en liten perle av en låt. Denne blir man glad av! Hadde de døpt denne «Bad News» i stedet kunne dette blitt en aldri så liten hit.

2. Ryan Adams: «Firecracker».
Ryan Adams på sitt beste - den sparker fra og er perfekt å ha med på joggetur.

3. Gillian Welch: «My first lover».
Denne dama har inspirert meg helt vanvittig mye de siste årene. Hun har gitt ut noen fantastiske skiver - særlig "Time (The Revelator)", som denne låta er hentet fra. Glitrende fremførelse.

4. Dixie Chicks: «Truth no. 5».
Denne coveren av en av Patti Griffins beste låter sprudler av spilleglede og energi.

5.

Fiona Apple

: «Red, Red, Red».

Etter seks lange år kom endelig en ny plate fra Fiona Apple. Denne låta traff meg mitt i hjertet. Det er både noe fantastisk og grusomt over å høre på noe så knusende ærlig.

6. Joni Mitchell: «You turn me on, I'm a radio».
Denne fandenivolske lille sangen skrev Joni fordi hun var lei av maset om at hun trengte en hit. Den er perfekt utspekulert og ble en av hennes første radiohits.

7. Tom Waits: «Coney Island Baby».
Akkurat så grumsete og kult som det skal være. Dette er vakkert!

8. PJ Harvey (& Thom Yorke): «This mess we're in».
Det er utrolig spennende å høre Thom Yorke synge Polly Jeans låt. Han tolker den utrolig fint - og jeg synes det er bra at han har fått synge lead.

9. Bob Dylan: «Only a pawn in their game».
Denne låta inspirerer meg! Den inspirerte faktisk en av låtene på platen min som kommer ut 6. mars. Litt ekstra stas nå, etter at jeg begynte å spille munnspill selv også.

10. The Beatles: «I'm looking through you».
Etter min mening en av deres aller beste låter. Den låter så utrolig spontan - samtidig som den er perfekt arrangert. Den inderlige fremførelsen gir liv til den utrolig enkle, nærmest banale teksten.

11. Björk: «Generous Palmstroke».
Det er noe veldig vart og organisk over denne live-innspillingen. Hun verker etter å formidle, og i dette enkle lydbildet understrekes lekenheten i stemmen hennes spesielt godt.

12. Beck: «Lost Cause».
En trist og brutal «break-up-song», fremført på karakteristisk laid-back Beck-vis. God tekst, fantastisk lydbilde.

13. Crosby, Stills and Nash: «Suite: Judy Blue Eyes».
Å fange live-energi i studio på denne måten er en bragd. Riffet er fantastisk fengende og harmoniene praktfulle.

14. Damien Rice: «The Blower's Daughter».
Det er så godt at det fortsatt blir skrevet så utrolig gode låter som denne. Den nakne innspillingen rettferdiggjør sangens budskap og er en liten klassiker i mine ører.

15. Rufus Wainwright: «I Don't Know What It Is».
Jeg avslutter med en siste perle - en knallbra låt fra Rufus' plate Want Two. Han har en sterk og vakker stemme, og fremfører låtene sine med enorm overbevisning.