Brukbar bad-ass i baris

Ace Hood
Blood Sweat & Tears
Def Jam/Universal

De siste årene har Miami-området blitt en mekka for hip-hop, blant annet via Lil Wayne (opprinnelig New Orleans-gutt), Rick Ross og den enerverende, produktive DJ Khaled. Endel steg nede på stjernestigen finner vi Ace Hood, som til tross for å kun være 23 år har flere mixtapes og to solide album på CV-en. Solide i den forstand at de musikalske bidragsyterne er profesjonelle, samt at Aces gangsta-image virker troverdig.

Vi tar selvsagt det knallharde gateskrytet med en spade salt, men vi kjøper at han har gjort mye galt og ikke hatt det så godt. På plate nummer tre finner vi en form for utvikling ved at han pirker litt mer i den ikke så stilige delen av sin snuskete fortid, som innebærer alkoholproblemer, venner som går bort grunnet dop og hans forhold til moren. Tekstmessig er det dog ikke solid pakket inn. Selv om herr Hood har steppet opp sine rapferdigheter, befinner han seg langt bak talentet til Weezy og Ricky. På seriøse «Lord Knows» lufter han sjelen for smerte, men ingen griner av sutrete linjer som «gas prices are way too high / time’s hard and I ain’t gonna lie». Humrer gjør man også når man hører «Spoke To My Mama», hvor han er lat nok til å gjenta refrenget fra «Hustle Hard». Sistnevnte er en forrykende, dum og deilig sviske, noe han vet; Albumsporet «Go ’N Get It» er en blåkopi. Frekt.

Hvis Ace behandler sine lyttere som om de var en smule smartere, og kanskje låner litt av Rick Ross og Lil Waynes fornøyelige sans for humor, så kan oppfølgeren risikere å rykke et hakk nærmeste Floridas flinkiser.