Breial bølle

Beanie Sigel
Broadstreet Bully
Siccness Records

Den store presserunden til Jay-Z i Europa, som for Norge toppet seg med Skavlan, har ikke gitt oss mye informasjon om statusen til hans en gang så profilerte musikkselskap Roc-A-Fella. Entrepenøren snakker ikke om det, mest fordi han ikke blir spurt. Noe som sier en del: Folk flest bryr seg ikke om disse artistene, det er kun sjefen som er stjernen.

Synd, for her er det – eller var det – mange bra fyrer, blant andre Beanie Sigel, som har gitt ut sitt femte album på en indielabel samtidig som Jay-Z lanserer sin nye skive. Med så lave forventninger er det stas at Philadelphia-bamsen byr på en av årets beste østkyst-rapskiver.

Smooth, lett reggaesang på den første singelen «Ready For War» er det blant det mykeste innslaget, og som tittelen røper er det ikke klinemusikk, heller krigsrop pent pakket inn. «Where’s My Opponent» holder også samme røde tråd, akkompagnert av simpel, men virkningsfull produksjon, mens 35-åringen på den pompøse pianoboosten «Why Wouldn’t I» krydrer med old-school-rapreferanser. På «All For It» blir YouTube-gangstere disset til scratchende Queen-sampling (lov?).

For en gangs skyld passer det med mange gjester, og de tre som går igjen på flere låter er fra Beans’ gamle familie; Freeway, Young Chris fra Young Gunz og Omilio Sparks fra State Property, en gruppe som en gang hadde sin egen kleskolleksjon (nesten sin egen hardcore parfyme). Fjernt å tenke på i dag, men når man hører dem sammen, glemmer man den lange ufrivillige pausen. Musikken er tøff.

Samtidig som det er bemerkelsesverdig at en så stødig gjeng med rappere må bevege seg så langt unna dagens radar, er det dog også forståelig. Mens Jay-Z for lengst har sluttet å kun snakke om gatestatus- og aktiviteter, holder Beanie det nonstop ekstremt jordnært, på sin snevre måte. Aksepterer man dette, blir man servert 40 minutter ekte gate-hiphop verdt penga.