Bra nok fra jålebukk

Ryan Leslie
«Ryan Leslie»
(Universal)

Hans debutalbum fikk så dårlig forhåndsomtale at det aldri ble utgitt. Fire år og usedvanlig mange ikke overholdte utgivelsesdatoer senere, er Ryan Leslie best kjent for å ha oppdaget den absurd nydelige, men akk så blodfattige Cassie. Heldigvis bør han kunne riste av seg dette, for her byr han på en delikat debut.

Kanye West er sannsynligvis en inspirasjon for 30-åringen. Ikke fordi de høres like ut (Leslie er mer John Legend), men begge er produsenter som har lurt seg ut av kulissene og inn i artistrollen med stor tro på seg selv, akkompagnert av et divaaktig øvre middelklasse-image. Leslie fikk sin Harvard-bachelorgrad før han fylte 20 år og MTV-realityshow før sin første plate.

Janteloven brytes også i tekstene. Damer som blir sjarmert av cheesy linjer om at han er en fenomenal fyr, er dumme, ettersom han egentlig gir uttrykk for å være mest glad i seg selv. En gang sa Pusha T i Clipse at han aldri har møtt en jente så fin som han selv. Det var kødd, men gøy. Ryan har samme innstilling, på en selvhøytidelig måte.

Selv Kanye, som er en stødigere produsent, får litt ekstern musikkhjelp. Men Ryan gjør alt selv, noe om reduserer kvaliteten. Trommene på «How It Was Supposed To Be» høres ut som en standardsetting på et keyboard for småbarn, mens Auto-Tune-effekten på «Gibberish» virker direkte skrudd feil.

Jålebukken gjør det likevel bra nok, takket være fengende melodier, flere stilige beats og en til tider artig retrosound. De tøffe singlene «Diamond Girl» og «Addicted» skiller seg ut, samtidig som de er representative, mens smørblide «Wanna Be Good» burde kunne bli en sommerhit.

Når bakgrunnen stemmer, er det lettere å godkjenne det lettbeinte vokalmessige innholdet. Spesielt hvis man også tar typen med en klype salt.