Bra nok

Tom Petty
Mojo
WEA

(SIDE2): Tom Petty med the Heartbreakers har ikke latt høre fra seg på en god stund, åtte år har det tatt før gjengen igjen har noe å melde.

Eller melde, det er ikke særlig overraskende, nytt eller Pettysk. Skjønt, overraskende er det muligens likevel - 14 låter på en drøy time, uten at det er voldsomme mye å hente, er kasnkje ikke vanlig kost fra den kanten.

Det starter bra med Jefferson Jerricho Blues, det er hoppende munnspill, fete basslinjer og Pettys knirkete vokal. Men det holder ikke den lange veien inn. Bluesjamminga, som kan ha noe for seg i sammenhenger, vrir seg nemlig deretter bare langt og ut og poof, blir borte i perifierien.

For all del, Petty og Co kan lage musikk, det er et godt stykke håndarbeid, og Pettys stemme er intagende åkke som - men uansett hvor hyggelig gutta har hatt det i studio - plata skal være spilt inn live uten for mye fiks fakseri - så smitter det ikke over på vedkommende som har trykket playknappen. De få elementene som er i hver låt skvises til det ytterste i repetisjoner, det er langtrukkende og kjedelig.

Muligens bryr ikke gutta seg om hva andre mener, så lenge de selv har det artig - og Mojo avsluttes passende nok med tittelsporet Good Enough.