Bra borte – hjemme

Roy Powell er engelskmann god som noen. Likevel tillater vi oss å kalle han litt norsk etter at han har vært bosatt her i steinrøysa i mange år. Her møter vi han på Europas mest kjente jazzklubb – med norske medmusikanter.

Publisert

Roy Powell
Rendezvous – Live in London
Nagel Heyer Records/MusikkLosen

Vi har veldig mye å takke norske kvinner for. I denne forbindelse retter vi takken til én bestemt som har fått Roy Powell til å slå seg ned her. I samme slengen takker vi også Karin Krog for at en annen engelskmann, John Surman, har gjort et like klokt valg.

Roy Powell er en tangentbehandler i besittelse av en sjelden allsidighet. Om det er musikk med en base i funk, rhythm and blues, soul eller straight jazz, så trives Powell tydeligvis like godt overalt. Størst oppmerksomhet i tillegg til sine band har han nok fått i det usedvanlig groovy kollektivet Køhn/Johansen Sextet – ett av de siste bandene Sigurd Køhn fronta før han blei revet bort av tsunamien.

Sjøl om Powell altså har vært bosatt i Norge i ganske mange år, så har ikke hans opprinnelige landsmenn glemt han. Med ujevne mellomrom avlegger han skjæret en visitt og det er i forbindelse med ei ukes engasjement på Europas mest kjente jazzklubb, Ronnie Scott’s i London, i februar 2004 at vi får møte han her.

På de fleste av Powells egne CD-utgivelser er det den ganske tradisjonstro Powell vi har møtt – med et unntak for en ganske så fri ekskursjon. Som den gode ”nordmannen” han er så har han tatt med seg to sambygdinger, Andreas Bye på trommer og Terje Gewelt på bass, og de tre forteller jazzfolket på fotballøya at også innenfor dette jazzuttrykket så befinner vi oss på et meget høyt nivå her hjemme.

I tillegg til Powells egne låter får vi to melodier fra standardskatten, ”All the Things You Are” og ”Solar”, og vi snakker om beintøff, groovy og hardtswingende jazz med røtter i 60-tallet. Publikum setter tydeligvis stor pris på det de får servert og det er det ingen grunn til å være uenig i. Dette er nemlig klassisk triojazz av aller beste merke og spesielt morsomt er det å høre en såpass lite omtalt musikant som Andreas Bye vise seg fram på et så strålende vis.