Bowie på sitt beste?

(SIDE2): I vår serie «Ukas klassiker» vil vi hver uke gi deg en grundig presentasjon av utvalgte historiske viktige skiver.

Kun det beste av det beste får innpass, og vi garanterer deg en stor lytteropplevelse dersom du følger våre tips i denne spalten.

David Bowie
Hunky Dory
RCA Records
1971

Selv om han hadde gitt ut flere album og hatt viss suksess med «Space Oddity» vil mange mene at Bowie først fikk sitt store kommersielle gjennombrudd med Ziggy Stardust og «Starman» i 1972. Året før ga han imidlertid ut plata som «legger grunnlaget for Bowies framtidige karriere», mener biograf David Buckley.

«Hunky Dory» var Bowies fjerde album, og oppfølgeren til «The Man Who Sold The World». Mens «Space Oddity» handlet om Major Tom og det å være «lost in space», uansett betydning, var «Hunky Dory» en blanding av hyllester og kunstnerisk distanse.

Siste nytt fra Side2: Sjekk forsiden akkurat nå!

Helhetlig sammensurium
Dette er en plate som tydelig viser inspirasjonen bak den. Bowie ble for alvor interessert i musikk da faren hans spilte plater fra folk som Little Richard og Chuck Berry, og Bowie begynte selv å spille saksofon etter at han hørte Charles Mingus. Plata bærer derfor definitivt preg av den moderne jazzen fra hans barndom.

Blant annet.

Stephen Erlewine, redaktøren av Allmusic, beskrev «Hunky Dory» som intet mindre enn «en kaleidoskopisk rekke av popstiler, bundet sammen av Bowies visjoner». Plata er både lett rock, tyngre rock, pop og jazz - for ikke å snakke om variasjonene tekstmessig. Bowies evne til å samle det hele til en helhetlig sammensetning er hele poenget.

Mens «The Man Who Sold the World» var mer heavy og mer et konseptalbum, er «Hunky Dory» mer tidløst og lettere å høre på.

Åpningssporet «Changes», mulig den mest kjente låta fra hele plata, kan tolkes i forskjellige retninger. Mange mener den handler om hva man går gjennom når man lager kunst, særlig basert på at Bowie distanserer seg fra andre rockestjerner. Samtidig hyller han både Bob Dylan, Andy Warhol og Velvet Underground senere.

Synger om sønnen
Videre kommer «Oh, You Pretty Things!», en fengende låt som egentlig er kjempetrist, og henter sitater fra Nietzsche. Den fortsetter rett ut i pianosangen «Eight Line Poem», der Bowie bare synger, ja, du gjettet riktig, åtte linjer.

Spor nummer fire, også et av Bowies mest kjente verk, er «Life on Mars?». Den ble skrevet som en parodi på Paul Anka som hadde kjøpt rettighetene til «Comme d'habitude», en låt Bowie tidligere hadde skrevet tekst til, og gjorde den om til suksessen «My Way». Den er likevel også en kommentar til temaer han tidligere, og senere, skrev om som ensomhet, desperasjon og rommet som en metafor.

Den noe lettere «Kooks» handler om Bowies sønn Duncan, som ble født midt i prosessen bak skiva. Den etterfølges av noe depressive «Quicksand», som jo er utrolig vakker og inneholder de kjente linjene «Don't belive in yourself/ Don't decieve in belief/ Knowledge comes with deaths release».

Namedropping
Så kommer hyllestene. «Fill Your Heart» er en omskrevet versjon av Tiny Tims låt fra 1968.

Låta «Andy Warhol» er et artig lite funn, og har også med en samtale mellom Bowie og produsenten om hvordan navnet uttales. Warhol selv skal ha mislikt sangen da han følte den gjorde narr av ham, og da Bowie spilte den for han skal han visstnok reagert med å stirre på ham før han begynte å snakke om sko.

«Song for Bob Dylan» hyller Dylans album «Nashville Skyline», og ligner på forbildet lydmessig. Bowie var også Velvet Underground-fan, noe «Queen Bitch» bærer tydelig preg av.

Den siste låta, «The Bewlay Brothers», lage Bowie til det amerikanske markedet fordi, slik han forklarte til produsenten Ken Scott, «amerikanere alltid liker å lese ting ut av ting». Teksten gir overhodet ingen mening, noe Bowie siden selv har kommentert med at ikke engang han kunne tolket den hvis man måtte.

Så kom Ziggy
Dette var den siste plata Bowie lagde før han utviklet figuren Ziggy Stardust, og ga ut «The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars», som er en slags kombinasjon av tyngre «The Man Who Sold the World» og lettere «Hunky Dory».

Uansett er det en essensiell plate for å forstå Bowie som artist.

Også er den innmari bra.

Er du fornøyd med Side2? Vi vil gjerne ha dine tilbakemeldinger. Klikk her!