Bonnies been over the ocean
Will Oldham har vært på Island. Det har gjort ham godt. Og ført til en utsøkt plate, selv til ham å være.
Bonnie Prince Billy
The Letting Go
Domino/Playground
Will Oldham er en prins. Ingen tvil om den saken. En sjelden plante, en skjør skrue, en aldri så liten raring, ikke på noe vis noen typisk prins. Men en prins like fullt.
Sist vi hørte fra ham, var han i studio med Tortoise. Sammen lagde de den tidvis briljante coverplata «The Brave And The Bold», der vi blant annet fikk høre tidenes beste (og nesten ugjenkjennelige) versjon av Springsteen-låta «Thunder Road».
Etter dette samarbeidsprosjektet reiste sørstatsgutten over Atlanteren og like til Reykjavik og Island for å spille inn denne plata. Og det er sannsynligvis den beste han har laget siden hans egen klassiker «I See A Darkness».
Denne gangen har han med seg en kvinnelig vokalpartner som gjør mer ut av seg enn noen tidligere vokale makkere.
Dawn McCarthy heter hun, og de lett folk-psykedeliske vokalbidragene hennes gjør at «The Letting Go» ofte høres ut som noe som kunne vært spilt inn i San Francisco på slutten av sekstitallet (tenk for eksempel Jefferson Airplane). Eller eventuelt noe frilynt folkemusikk, tenk for eksempel våre egne Folque.
Samtidig kan alt dette være misvisende, fordi denne plata er likevel Bonnie Prince Billy slik vi kjenner ham, men altså med en både interessant og overraskende vri.
I det hele tatt utgjør «The Letting Go» sett under ett definitivt Will Oldham på sitt aller, aller beste, og da inkluderer vi selvfølgelig alle mannens Palace-prosjekter i denne konklusjonen.
Livet ville ganske enkelt vært fattigere uten.