Bob Dylans beste album?
Nei. Merkeligste? Neppe. Mørkt? Joda. Men først og fremst bare Bob Dylan etter år 2000.
Bob Dylan
Tempest
Sony Music
«Tempest» er en jubileumsplate. Det er Bob Dylans 35. i rekken, men den markerer også artistens 50 år som musiker. Anmelderne har vært over seg av begeistring. Albumet blir hyllet som «om ikke hans beste, så i alle fall blant topp tre» og «mannens merkeligste album» (http://www.rollingstone.com/music/albumreviews/tempest-20120830).
Men som musikkskribent Alexis Petridis i The Guardian tørt kommenterer, det er en ganske drøy påstand med tanke på at sist vi hørte fra Dylan, var det med plata «Christmas in the Heart» hvor han rasper seg gjennom «Here Comes Santa Claus».
Det «Tempest» er, er en samling lavmælt godlåter i kjent Bob Dylan-stil. Det vil si den stilen han har kjørt de drøyt ti siste årene. Lavmælt i den forstand at det er lag på lag med musikalske gleder, men uten at det blir prangende. «Tempest» byr på en endeløs rekke hemmeligheter som bare venter på at lytteren skal oppdage dem.
La gå at plata er det i dunkle hjørnet når en hører etter hva som blir sunget. Låta «Tempest» er en kvarter lang utmaling av titanickatastrofen, «Roll on John» handler om avdøde Lennon, drap og selvmord er tema i «Tin Angel» mens «Pay in Blood» er, vel, omtrent hva det høres ut som.
Men bortsett fra «Tin Angel» kan neppe albumet oppfattes som mørkt, musikalsk sett. Det er en miks mellom blues og folk ispedd en dose jazz. «Tempest»-låta er for eksempel en klassisk, irsk folkevise, med fioliner og det hele (og ja, det er referanser til Leonardo diCaprio).
«Tempest» er en variert og fornøyelig lytteropplevelse, og bør ikke skuffe noen. Hvor god den er målt opp mot de resterende 34 albumene får noen andre diskutere.