Blues med baller
Se dem live først, kjøp plata og så se dem live igjen.
Clutch
«From Beale Street to Oblivion»
DTR Records
De amerikanske tungrockerne Clutch har holdt det gående helt siden 1991, men det var ikke før noen venner av meg for halvannet år siden begynte å snakke så eventyrlig varmt om dem at jeg bestemte meg for å stifte nærmere bekjentskap med bandet.
Etter å ha hørt på platene skjønte jeg ikke helt hva denne voldsomme begeistringen bunnet i. Jeg likte riktignok det tørre, rett-i-tryne utrykket, og de riffbaserte bluesrockelåtene traff relativt godt. At mine venner var så til de grader hardcore fans og reiste verden rundt for å bivåne dette live kunne jeg imidlertid ikke helt begripe.
Før jeg fikk sjansen til å se dem selv på Quarten i fjor. Dæven steike. Vokalist Neil Fallon er en av de absolutt tøffeste gutta du noensinne vil komme til å se på en scene hvis du skulle være så heldig å få overvære dem. Det er stonerblues av mest aggressive sort i en vegg av råskap, attityde og testosteron. Jeg ble rett og slett bergtatt.
Med bildene fra konserten på minnet og følelsen i ryggmargen blir plutselig også plateartisten Clutch interessant. Skru opp, lukk øynene og ta til deg svettedryppende ørkenrock av hardeste sort.
Det er klassisk tungt shuffelarrangert blues ispedd avhengighetsskapende riff og dertil hørende rytmiske pauser. Det åpner og lukker seg konstant og er intet annet enn enerverende.
Clutch er kanskje ikke de smarteste gutta i klassen, men hvem bryr seg så lenge de har de største ballene.