Blodtåke fra Garbage
«Bleed Like Me» heter fjerde album fra Garbage, men det er dessverre noe uklart hva slags blødninger det dreier seg om. Vi får bare håpe det er alvorlig, for dette suger hundetøfler.
Garbage
Bleed Like Me
A&E/Warner
Engelskspråklige har naturlig nok ikke ordtaket om at noe kan «gå troll i ord», men noe av det samme ligger i uttrykket «Be careful what you wish for».
Akkurat dét har ikke Butch Wig, Shirley Manson og de to andre i Garbage ofret for mange tanker, men nå er det i alle fall på det nærmeste offisielt: Bandet Garbage og ordet garbage er for synonymer å regne.
I grunnen har dette aldri vært så langt fra sannheten. Debutalbumet hadde noen relativt fengende singler, utover det fikk bandet massiv hjelp av Shirley Mansons noe spesielle utstråling og – ikke minst – den voldsomme kred-faktoren som fulgte med Butch Wigs produsentfortid, med album som Nirvanas «Nevermind», Smashing Pumpkins «Siamese Dream» og Sonic Youths «Dirty» på CVen.
Vel, disse faktorene har gjort at Garbage har fått beholde sitt seiglivede stempel som leverandører av «bunnsolid alternativ rock» i ti år nå, men faktum er at bandet har like mye for seg som en råtten avokado i et bilvrak langt ut i skogen.
Sterilt, kaldt, anmasende, melodisvakt, irriterende, irritasjonsfremmende og allergiskapende er adjektiver som rammer en stakkars anmelder som i sin tur er rammet av «Bleed Like Me», og etter hvert som kvalmen griper om seg begynner i det minste albumtittelen å gi stadig mer mening.
Det finnes heldigvis et par pustehull: Balladen «Its All Over But» virker livgivende midt oppi alt det enerverende gnålet man bombarderes med, det gjør også til en viss grad den halvt enerverende/halvt fengende singelen «Why Do You Love Me».
Ellers er det lite. Det er ikke mer enn det. Fint lite.