Blodig bra
Klassisk hip-hop fra undergrunnen.
Slaughterhouse
Slaughterhouse
D1
I hip-hop er grupper sjeldent kost. Supergrupper hvor kjente medlemmer kommer sammen, er nesten ikke-eksisterende. Det er i alle fall ualminnelig at de får gitt ut album, spesielt en så solid skive som Slaughterhouses debut.
Kvartetten består ikke av superstjerner, men Joe Budden, Joel Ortiz, Crooked I og Royce Da 59 har opp gjennom årene markert seg i hip-hop, blant annet via store kontrakter (Def Jam, Aftermath/Dr. Dre, Death Row, Sony/Eminem-linking) som alle har endt med mindre indieprosjekter. Noe annet gutta har til felles er rapferdigheter, som ofte ikke er synonymt med bra låter. Men dette settet funker finfint.
Hornene på åpningssporet «Sounds Off» med Royces autoritære stemme, kjappe, hissige spytting og klassisk skryt setter tonen. Nerdete, selvhøytidelig undergrunn med gangsta-stemning fortsetter bokstavelig talt på «Lyrical Murderers» (jamfør tittelen), hvor gruppens opphavsmann Budden snakker om sjangeren de skal redde («hello hip-hop, I am here, you dyin yeah and I'm aware»), for så å vie en hel låt til å berette om sine vokalprestasjoner på «Microphone».
Heldigvis blir det mer underholdende enn corny (som oftest), noe produsenter som The Alchemist, DJ Khalil. Mr. Porter og Emile kan ta en del av æren for, via oppdatert sound som ikke blir moderne for tradisjonelle slaktere, samtidig som rapperne byr på pusterom fra maratonet med til tider meget personlige, rolige perioder som «Rain Drops» og «Pray». De klarer også å dekke kravet «noe for enhver smak» uten å irritere, for eksempel den Lenny Kravitz-samplende rockeflørten «The One», som i en rettferdig verden hadde blitt en hit. Kvalitetskontrollen bør i alle fall settes pris på.
Dette blir en av årets beste indierapskiver.