Blautkokt Eggum

Jan Eggum

Hjerteknuser

Grappa/Musikkoperatørene

Jan Eggums første album på fem år er en variabel prøvelse. Den har sine blinkskudd, men skjemmes av noen flaue brølere

Åpningssporet «Myrsnipa» er et eksempel på det siste. En florlett låt arrangert for stryk med basis i historien om myrsnipa. Den blir for sentimental og kjedelig for en ordentlig Eggum-plate.

Bjørn Eidsvåg-duetten «Frk. Hjerteknuser» er heller ikke av det vellykkede slaget. Både melodi og produksjon er utdatert, men denne gangen er det teksten som trekker mest ned.

Låta bringer fram den samme følelsen som Eidsvåg ga oss da han sang om å vasse i sivet med Elvira Nikolaisen.

I en slags nonchalant, bakpå syngestil (er de på bar?) beveger de aldrende herrer seg i det samme, vasne gresset og gjør seg selv til talsmenn for den gamle grisen. Det er i beste fall ufrivillig morsomt.

Den første oppturen på plata kommer med den svært så allsangvennlige «Nå kommer de», hvor Eggum har funnet tilbake sitt skarpskodde jeg og gir oss en fin oppsummering over hvor selvsentrert vi nordmenn kan være.

Den følges opp av den nære balladen «Rør Meg» om ensomhet og sosial utilstrekkelighet. Det er enkelt og effektivt, og langt unna den klamme pompøsiteten som preger noen av de andre sporene.

Eggum er i det hele tatt best når bare han og gitaren betrakter verden på sitt skjeve vis.

Det skjer for sjelden på «Hjerteknuser».