Black Sabbath og Ozzy holder koken

Black Sabbath
Telenor Arena

Det virker som en passende avslutning på høsten med et fint besøk av de (snart så vidt) levende hardrocklegendene i Black Sabbath. Men som med andre artister som begynner å dra på åra er det ikke alltid like lett å vite hva man skal forvente seg på scenen. Og selv om Ozzy & Co ikke er den sprekeste gjengen om dagen så skulle det vise seg at det står ingenting på viljen.

Etter å ha blitt geleidet inn i Sabbath sin verden med flyalarmsirenene i inngangen til «War Pigs», ser vi at metalikonet Ozzy Osbourne er mer energisk enn det man turte å håpe på.

Det blir hopp og sprell fra frontmannen, noen turer fram og tilbake over scenegulvet, men mesteparten av tiden holder han seg til mikrofonstativet uten helt å klare å bestemme seg for om mikrofonen skal sitte på eller ikke.

Selv om metalgudene har fått status som legender var det visst ikke den helt store kampen om billettene, og fra tribunen blir illusjonen litt ødelagt ved at gulvet foran oss ikke er fylt med annet en flere meter tom, grå betong. Men det fylles allikevel godt opp i den halve arenaen etter hvert som konserten går, og fansen som utgjør den mer sentrale delen av publikum er godt representert.

5697

Og selv om energien satt langt inne hos mange oppmøte, klarte likevel Iommi, Butler og Osbourne å få liv i røra ved hjelp av tidløse riff og steintøffe låter som bl.a. nevnte «War Pigs», «Iron man», «Black Sabbath» og «Children Of The Grave».

Materialet fra den nyeste utgivelsen, «13», fungerte bedre i liveformat enn på plate, men klarte allikevel ikke å holde stemningen til resten av settet av klassiske seige, tunge låter, som gjorde Black Sabbath til metal/hardrock-pionerer.

Tony Iommi og Geezer Butler sto for mesterlig riffing og bunnsolide bassgalloper, men holdt seg for det meste til de mer rolige bevegelsene på scenen. Butler fikk også litt ekstra oppmerksomhet via en av de deiligste bass-soloene jeg noen gang har sett live. Trommesoloen til innleide Tommy Clufetos derimot ble i litt av det lengste og kjedelige slaget og fungerte kun som et pausenummer mens de tre resterende fant veien bak scenen for å puste ut litt.

Selv om Ozzy stadig slet med både timing, takt/rytme og stemmen, som til tider ble forstyrrende falsk, var resten av lydbildet hammeren som traff spiker'n på hodet.

Det var klart og tydelig at publikum ikke hadde brukt lørdagskvelden på å sitte hjemme å spare krefter til kveldens besøk, og Ozzy virket tydelig frustrert på ‘’mangelen’’ på respons.

Etter flere oppfordringer fra Ozzy til publikum om å ‘’go crazy’’ får vi også et lite ‘’Come on you cunts!’’, fort reddet inn av ‘’I love you!’’.

Etter en godt, tung og mørk novemberkveld på Telenor Arena får vi obligatoriske «Paranoid» som en siste hilsen hjem, og Iommi viser nok en gang at du kanke lære faren din å. riffe.

Konsertens helhet blir dessverre litt for preget av de sure tonene fra Ozzy og en litt halvhjerta søndagsstemning fra publikum. Men vi fikk absolutt beviset på hvorfor de eldste fremdeles er eldst.