Blå følelser fra Joni

(SIDE2): I vår serie «Ukas klassiker» vil vi hver uke gi deg en grundig presentasjon av utvalgte historisk viktige skiver.

Kun det beste av det beste får innpass, og vi garanterer deg en stor lytteropplevelse dersom du følger våre tips i denne spalten.

Joni Mitchell
Blue
Reprise
1971

- Det var en periode i livet da jeg ikke hadde noen gjerder. Jeg følte meg som cellofanpapir rundt en pakke sigaretter. Jeg følte at jeg ikke hadde noen hemmeligheter overfor resten av verden.

Slik omtaler Mitchell selv prosessen bak plata «Blue», og med den såre ærligheten plata inneholder er det kanskje ikke så rart.

Tok pause - slo gjennom
Joni tok et klokt valg da hun bestemte seg for å ta en pause fra artistlivet for å male og reise i 1970. Etter suksessen med «Clouds» og «Ladies of the Canyon», og påfølgende turneèr gjorde hun det mange andre burde ha gjort - stoppet.

På rundreisene i Europa fikk hun nok inspirasjon og avstand til å lage mesterverket «Blue», som fremdeles er en bauta i sin sjanger. Dessuten fikk hun det kommerse gjennombruddet, som ga henne den anerkjennelsen som gjør henne til en av de høyest respekterte artistene i bransjen.

Jonis evne til å forfatte genuint gode tekster, og så kombinere det med vakre melodier og god produksjon gjør at «Blue» er en evig klassiker. Det var også på dette albumet hun beveget seg gradvis vekk fra visesangen til fordel for jazzpreget folkrock - som i dag er hennes kjennetegn.

Trist men fin
Ordet «naivistisk» er mislikt, men likevel pinlig velbrukt blant musikkanmeldere. «Blue» kan også delvis omtales på den måten. Jonis særegne stemme definerer hele lyden på albumet, og gjør enkle tekster så inderlige at det nesten blir litt flaut. Albumet handler om kjærlighet, hjemlengsel og savn av enorme dimensjoner. Selv med optimistiske slutter er den rett og slett ganske trist.

Åpningslåta «All I Want» ble lagt til helt i siste liten, men er likevel en av de beste på hele plata. Selv om hun benekter det er det mange som spekulerer i at plata er en hyllest til kollegaen David Blue, som Mitchell skal ha hatt et forhold til på denne tiden. Uansett er «All I Want» godt beskrivende for hennes noe kaotiske kjærlighetsliv.

Det er i grunnen resten av plata og. «A Case of You» skal for eksempel være inspirert av en affære med Leonard Cohen, mens «The Last Time I Saw Richard» visstnok handler om ekteskapet til Chuck Mitchell.

Personlig
Videre er «Blue» full av fantastiske låter som bør lyttes til.

Den veldig personlige «Little Green» handler om Mitchells datter, som hun adopterte bort da hun var fattig kunststudent på slutten av 60-tallet. Historien fikk imidlertid en lykkelig slutt i 1997 da de gjenforentes, og i dag har de god kontakt.

Hippiesiden av gitarjenta kommer frem i «Carey», der hun synger om oppholdet i et «alternativt» samfunn på Kreta, mens hjemlengselen til California reflekterer over det å dra et sted og så komme hjem. Og i ekte Joni-stil er tolkningsmulighetene mange.

Det er ikke uten grunn at Joni Mitchell er en av vår tids beste artister. For ja, «Blue» er en teknisk god plate.

Men den sjelen hun har i låtene, den kan ikke læres bort.

Se Joni framføre «California» på BBC i 1970 under

Er du fornøyd med Side2? Vi vil gjerne ha dine tilbakemeldinger. Klikk her!