Bjeffer på Åsne

(SIDE2/OSLO): Da Jarle Bernhoft valgte å forlate et fortsatt ungt og lovende Span i 2005, var det aldri aktuelt for bassist Kim Nordbæk, gitarist Fridtjof Nilsen og trommeslager Fredrik Wallumrød å legge ned bandet.

Fjellmann
De måtte bare finne seg en ny vokalist av samme kaliber. Ingen enkel sak, selvsagt. Siden Span slo gjennom etter å ha signert med gigantselskapet Island Records i 2002 hadde Bernhoft markert seg som en av Norges aller mest særpregede og karismatiske rockevokalister.

Det skulle derfor gå en stund før de fant en verdig arvtaker. Men i januar 2006 smalt det. Da tok Sindre Bråthen Mehl fra Far Out Fishing turen ned fra fjellet

- Han kom på øvingslokalet med slengbukser, ransel, stumpeski og fippskjegg, forteller Fridtjof.

Og der og da skjønte de at de hadde funnet riktig mann.

- Vi hadde prøvd mange vokalister og vi visste ikke hvilken vei bandet skulle gå eller noe som helst. Så kom han inn og plutselig tok bandet en helt ny retning, forteller Kim.

Alle deltar
Bandet ble akutt kreative. Sindre ga låtene ny mening og kraft. Vakuumet etter Jarle var endelig borte og X-faktoren tilbake. Første øving resulterte i to nye låter og i løpet av uke én spydde de ut sju til.

Likevel brukte Dog Almighty et halvt år på debutalbumet. Perfeksjonisme kalles det. Og en høyst nitid skriveprosess.

- Vi er til og med sammen om tekstene. Hvis han som har grunnideen til låta eksempelvis har en følelse av hva den skal handle om, så setter vi oss ned og debatterer til vi føler vi har oversikt nok til å formidle noe, forteller Kim.

I denne prosessen inntar bandmedlemmene forskjellige roller ut ifra hvilke personlige preferanser de har. Det er her de sterke meningene kommer fram.

Bandet om Kim:
- Kim er en type som blir sånn umiddelbart engasjert. Eksplosivt. Han er veldig flink til å ta tak i det som er dritbra og blir kjempesint over det som er dårlig. Han gjør at ting lever og det er en kjempeegenskap. Han er veldig engasjert og har temperament, forteller Fridtjof.

Bandet om Fredrik:
- Fredrik er vår alles stilltiende mentor. Han sier ikke en dritt, men når han først åpner kjeften har han tenk dritnøye gjennom det. Han har ikke sagt noen ting på de timene vi har diskutert, og når han da sier noe er det stort sett alltid riktig, sier Fridtjof.

- Han er en veldig betraktende fyr, og kommer aldri med meningene sine når han føler at han gjentar noen av oss andre på et vis, legger Kim til.

- Og når det gjelder det tekstlige så er han med i den forstand at han leser det, og hvis det er noe han ikke synes er bra nok så peker han på det. Det betyr at det han IKKE peker på synes han er kjempebra, sier Fridtjof.

Bandet om Sindre:
- Sindre driver vi jo fortsatt og blir kjent med på mange måter. Det som er veldig kult med ham er at han kommer med innfallsvinkler som jeg ikke forventer å høre. Særlig musikalsk. Han kommer fra et annet sted, liksom, og da kommer det stadig noe nytt. Han får fram nye sider i oss andre, forteller Kim.

- For oss var det en a-ha-opplevelse. Å få en ny på laget som åpnet helt nye horisonter. For meg har det vært sinnssykt deilig å skrive tekster sammen med Sindre, for selv om vi er veldig forskjellige som personer så er vi så jævlig like på de tingene som vi har tenkt gjennom. Når det gjelder syn på verden, syn på mennesker eller syn på oss selv. Hva som opprører og hva som gjør en glad. Vi er på samme side. Så selv om man opererer med abstrakter i tekstene så skjønner man hverandre. Og da kan man spille ball med abstrakter. Det har vært et kikk for meg, sier Fridtjof.

- I tillegg er Sindre et ekstremt empatisk menneske. Hvis man deler noe med ham så vet man at man får noe tilbake, forteller Kim.

- Og så har han en helt ekstrem hårvekst, skyter Fridtjof inn.

Bandet om Fridtjof:
- Både Fridtjof og Sindre leser jævlig mye. Det er noe som gjør at man stadig får åpnet skylappene sine for ting man ikke har tenkt på. Fridtjof er en veldig reflektert person, sier Kim.

- Jeg leser mye engelske bøker, forteller Fridtjof og forklarer videre.

- Hvis man skal uttrykke seg på noe annet enn morsmålet så må man forstå finfølelsen i språket. Det kommer man selvsagt aldri i mål med når man ikke er født og oppvokst med engelsk, men man må aktivt gå inn for det hvis man skal komme noe i nærheten av det. Og vi har fått mye bra feedback fra engelskmenn og amerikanere på tekstene våre og det betyr veldig mye for meg. For det skal ikke stå på det, liksom.

Søppelbok
I det siste har det vært mye indisk, japansk litteratur. Og afghansk.

- Jeg prøver å lese skjønnlitterære bøker som jeg faktisk kan lære noe av. Hvis jeg er hypp på å lære noe om Afghanistan så plukker jeg opp en afghansk forfatter i stedet for eksempelvis «Bokhandleren i Kabul», som er det største populistiske søppelet jeg har plukka opp noensinne. Sorry, altså, men faen for en utbytting av en kultur hun ikke forstår, det har jeg sjeldent vært vitne til. Det kan du gjerne trykke høyt, sier Fridtjof.

- Der har du en av sidene til Fridtjof. Der fikk du se hvor engasjert han er. Selv om han er godt sosialt trent og sjelden gjør folk utilpass så mener han det når han mener noe, sier Kim.

- Ja, for hvis den boka hadde solgt fire eksemplarer så hadde det vært greit. Da hadde jeg gitt Åsne et klapp på skulderen. Men når den selger millioner og folk danner seg et bilde av den kulturen på basis av ei som har hengt på Grønnland hele livet, da blir jeg sint. For det er ikke det bildet jeg får når jeg leser forfattere som er derfra.

- En annen ting med Fridtjof er at det aldri skorter på engasjement og innsatsvilje. Han er den som kommer først og sitter lengst og er like inspirert og kreativ hele veien, skryter Kim.

- Ja, jeg er han som ikke har noe liv, he, he.