Bikkja er tilbake!

Bob Hund
Folkmusik För Folk Som Inte Kan Bete Sig Som Folk
Bob Hund/Indie Distribution

Åtte år er gått siden sist våre alles kjære favorittsvensker i Bob Hund kom med et nytt studioalbum. Etter flotte «Stenåldern Kan Börja» fra 2001 og det kun delvis vellykkede Bergman Rock-prosjektet (på engelsk), er Thomas Öberg og de andre endelig tilbake slik vi kjenner og elsker dem.

Rare, glade, melankolske, elektroniske, poetiske og - ikke minst - skånske.

Veteranenes formel har helt siden tidlig 90-tall vært en vinner, så hvorfor skulle de endre seg radikalt nå? Det eneste som i teorien kan stoppe «Folkmusik För Folk Som Inte Kan Bete Sig Som Folk» fra å være en suksess er dårlig låtskriving.

Og selv om popkynikeren i meg kanskje vil konstatere at det er få umiddelbare hits på denne skiva, er det likevel med stor glede vi ønsker den gode, gamle bikkja velkommen tilbake.

Det krautrock-svevende tittelsporet åpner skiva med stort hell, før den hakkete karneval fra helvete-rockeren «Bli Aldrig Som Oss Bli Värre» minner oss på at Bob Hund fortsatt kan snerre. Førstesingel fra skiva er «Tinnitus I Hjärtat», som foruten sin nydelige tittel er en deilig, sår og snurrig liten sak.

Introen på «Världens Bästa Dåliga Låt» låter litt som et Commodore 64-spill, men et klassisk Bob Hund-refreng er kjapt på plass og fortsetter lytterfesten. Denne låta markerer for øvrig starten på skivas mer eksperimentelle og elektroniske del. Nydelige «Blommor På Brinnande Fartyg» gir et flott pusterom før den dansbare og, æh, fantastiske «Fantastiskt»

Nei, det er ingen «Ett Fall & En Lösning» eller «Dansa Efter Min Pipa» her. Men de ti låtene som utgjør «Folkmusik För Folk Som Inte Kan Bete Sig Som Folk» er nok et solid argument som forsterker min påstand om at Bob Hund er det beste bandet Skandinavia noensinne har fostret.

Gled dere til Øyafestivalen, folkens!