Bestefar er best
Bob Dylan har gjestet Oslo. Vi var der. Det er synd hvis du ikke var der også.
Å dra på konsert med Bob Dylan er litt som å kaste kron og mynt. Det er omtrent like sannsynlig at du vil se noe genialt som noe litt på den andre enden av skalaen.
Skal vi tro svenskene, var mannen som revolusjonerte musikken ikke spesielt god da han spilte i Globen. Det var han til de grader i Oslo.
Det hele startet mesterlig med «Maggie's Farm» og fortsatte med Bob Dylan som verdens fremste countryartist. Så kom jazzlegenden, før rockeren Dylan tredde frem. Som den djevel han var kledd som, viste han et nytt ansikt for hver eneste sang som ble tryllet fram fra scenen.
«Lay Lady Lay» ble traktert som årgangsvin, mens «Masters of War» ble tatt fra hverandre og skrudd sammen igjen som bare den mest erfarne Ikea-montør kan drømme om. Da ekstranummeret kom og sitteplassene var forvandlet til ståplasser, trådte hardrockeren Bob Dylan fram. Jimi Hendrix hadde vært evig takknemlig om han hadde fått lov til å være med på Dylans egen versjon av «All Along the Watchtower».
Som med hver eneste konsert med Bob Dylan savner man enkelte sanger. Det blir umulig for en mann med flere klassikere enn det er kort i kortstokkene i Las Vegas og tilfredstille alt og alle. Da får man heller glede seg over de gourmetrettene man blir servert.
For publikum - som bestod av alt fra gjenoppståtte Dylan-fans fra da han slo igjennom tidlig på 60-tallet, til barn som neppe hadde påtenkte foreldre da han var «Freewheelin'» og proklamerte at tidene ville forandre seg - ble det en opplevelse av det sjeldne. Det hele kan illustreres med en far i midten av trettiårene som spør sin svært unge datter: «Så, hva synes du?»
Hennes kontante svar: «Kult!»
Og «kult» var det. Og Majestetisk. Magisk. Mystisk. Som om man bestiller en hamburger og får servert en biff. Så er det bare å håpe at Mr. Dylan dukker opp igjen her i Norge. Var du ikke der denne gangen, bør du være der neste. Selv om du så absolutt ikke kan være sikker på hva du får.