Behagelig arrogant Oasis
En del nedturer har det vært, men i Oslo Spektrum beviste Oasis at de fortsatt har noe å gi.
Som veteraner flest drar også Oasis opp flere godlåter fra et helt annet tiår. Etter hvert som denne mimreaften går mot slutten, krydres setlista med moderne klassikere som «Don't Look Back in Anger», «Champagne Supernova», «Live Forever» og «Wonderwall». Sistnevnte gir nesten de samme gode frysningene nedover ryggen som for ti år siden.
Ellers var det mye variert å høre fra 90-talls heltene fra Manchester. Etter album som «Definitely Maybe» og «(Whats the Story) Morning Glory?» falt bandet litt sammen uten at bandet selv vil innrømme det. «Don't Believe the Truth» fra 2005 har kanskje rettet litt opp på inntrykket, men fansen vet hva de vil ha.
Selv med låter som varierer i kvalitet, er Oasis en god opplevelse. Men drar du på konsert med denne gjengen tar du hele pakka. De traff mest perfekt på midten av 90-tallet, men i en tid med mangfold av musikk på markedet er det selvfølgelig plass til noen arrogante herrer som er ti år eldre.
Med alderen blir noe av gnisten og nerven borte. Noel og Liam Gallagher takker og bukker for at vi ville komme på konsert. Nå slenger de ikke dritt, verken til hverandre eller publikum. Det som står igjen er et avslappet og nedtonet poporkester.
Gutta har kanskje ikke det lille ekstra som alle snakker om, men det svinger både rått og brutalt før Noel finner frem kassegitaren.
Både musikken og ferdighetene holder absolutt mål for de av oss som fortsatt har et hjerte for skranglete popguder. Jeg kan leve med en vokalist som bruker tid på å stå i en nærmest latterlig positur og en gitarist som har gjort gitarskiftene til en nødvendighet mellom låtene.
Når scenen i tillegg er fylt med en behagelig lyssetting, behagelige karer og behagelig musikk er det bare å la seg overøse med harmonier og støy i en passende blanding og mengde.
Litt komisk ble det da bandet dro i gang en cover av The Who som avslutning på konserten. «My Generation» gjorde de nesten bedre enn originalen – helt sant. Dette er kanskje en av historiens kuleste låter, men en god del av den yngre fansen skjønte allikevel ingenting.