Begynnelsen på storhetstida

Jan Garbarek
Dansere
ECM/Grappa/Musikkoperatørene

Med albumene “Sart” fra 1971, “Witchi-Tai-To” fra 1973 og “Dansere” fra 1975 fortalte Jan Garbarek alle med gode ører og andre sanser intakt, at han hadde noe helt spesielt å fare med. På denne tida var det så avgjort andre utgivelser med Garbarek som bekrefta det, ikke minst “Belonging” fra 1974, men den var i Keith Jarretts navn. På disse tre utgivelsene, som ikke har vært tilgjengelig de seineste åra, møter vi Garbarek med en annen topp-pianist, svenske Bo Gustav Stenson, bedre kjent som Bobo Stenson.

På “Sart” er det Arild Andersen (bass), Jon Christensen (trommer og perkusjon) og Terje Rypdal (gitar) som utgjør resten av legende-laget. Musikken har Garbarek skrevet sjøl, bortsett fra en Rypdal-låt og Andersens “Close Enough for Jazz” – hvilken tittel! Her opplever vi også Stenson på elektrisk piano og på mange vis opplever jeg “Sart” som en slags pre-fusion/post-frijazz seanse. Rypdal har sjølsagt med seg sine rock-referanser og, tar jeg ikke mye feil, er dette det siste Garbarek, Andersen og Rypdal gjorde sammen på skive. Tøft og langt forut for sin tid.

“Witchi-Tai-To” har fått nærmest legende-status i seg sjøl. Innspilt i november 1973 i Arne Bendiksen Studio og utgangspunktet var Bobo Stenson Trio, men et møte litt tidligere på høsten under Jazz Jamboree i Warzawa mellom Garbarek og Stenson-trioen førte til at “alle” skjønte at en ny kvartett var født. Stenson var i stor grad ansvarlig for repertoaret og versjonene av “Hasta Siempre” og tittellåta “Witchi-Tai-To”, skrevet av den indianske saksofonisten Jim Pepper, er ikke nærmest udødelige – de ER udødelige.

Sjøl om Garbarek, Christensen og bassist Palle Danielsson samtidig var opptatt med Belonging-bandet sammen med en viss Keith Jarrett, så holdt de også Garbarek-Stenson kvartetten mer enn i live. I november 1975 spilte de inn “Dansere” i Talent Studio i Oslo – alle skivene sjølsagt med Jan Erik Kongshaug bak spakene – og på sett og vis drukna den litt i Belonging-suksessen. Garbarek skrev all musikken, og ga den norske titler, bortsett fra “Lokk” etter spelemannen Thorvald Tronsgård som Garbarek arrangerte. Her oppdaga man tydelig Garbareks påvirkning fra norsk folkemusikk, om ikke for første gang, så i alle fall veldig tydelig.

Disse tre skivene har altså vært ute av sirkulasjon ei stund og disse remastra versjonene forteller oss hvilken grunnmur de har vært og er i både norsk og internasjonal jazz. Michael Tucker, kanskje verdens største Garbarek-kjenner, har skrevet en strålende 13-siders innføring i denne epoka og til denne musikken – det gjør ikke “pakka” noe spesielt dårligere!