Beezewax summer videre
Mossebandet Beezewax har etter ti år i lovende lilleputtland for popaspiranter endelig havnet på stort selskap. Men fortsatt låter de litt spinkelt.
Beezewax
Who To Salute
Warner
Da jeg anmeldte Beezewax tredje album «Oh, Tahoe» for like mange år siden, var jeg så forelsket og våryr at også plata fortonet seg perfekt. Det ble toppkarakter, naturligvis, selv om det ikke tok mange dagene før jeg skjønte at munnen var tatt for full og terningen kastet for høyt.
Vel, de entusiastiske indie-krabatene i Beezewax ble nok glade, de. Men regnestykket gikk ikke opp, og selv om den harmoniske og energiske powerpopen som er gruppas særmerke fortsatt evner å begeistre, holder det med én overdrivelse for mitt vedkommende.
«Who To Salute» er sett under ett en ganske fin popplate – men heller ikke så mye mer.
For selv om Kenneth Ishak og hans tre medsammensvorne lager fin – og tidvis bortimot glimrende – årgangspop i Posies/Big Star/Teenage Fanclub-skolen, går det stadig lengre tid mellom hver gang man hører et album i denne sjangeren som makter å begeistre hele veien gjennom, à la Poesies-albumene «Amazing Disgrace» og «Frosting On The Beater» eller Teenage Fanclubs «Grand Prix».
Kenneth Ishak synger for spinkelt, de flerstemte melodilinjene føles ikke alltid like uanstrengte og noen ganger låter det hele faktisk både litt flatt og vel resirkulert.
Men det gjelder kanskje halve plata. For på andre deler av «Who To Salute» rykker det lett i entusiasmefoten, og man tenker at Beezewax, det er bandet to salute, det.