Becks dukketeater
Selv dukketeater blir morsomt når Beck skal underholde. Dette er en amerikaner det er vanskelig å mislike.
Beck på Øya
Mannen fornyer seg kanskje ikke så mye lenger, men behagelig er det å få med seg rotehodet på jobb. Beck er på alle måter trygg der han starter showet med en kort liten variant av udødelige «Loser». For er det noen som har vunnet noe i musikkbransjen så må det være hr. Hansen fra Los Angeles.
Med sine fengende og forlokkende låter er det bare å riste løs – nesten hele veien hjem.
Morsom fyr lager morsom musikk og det er vanskelig å ikke la seg leve inn i hans jublende musikklek. I popens verden har han krysset de fleste musikalske grenser, men nå ser det ut til å ha stagnert litt.
I over ti år har Beck kastet seg rundt i glede over egne evner og fått publikum med seg. Nå er det dukkene, noen medmusikanter og ivrige publikummere som må gjøre jobben. Entusiasten og pådriveren virker ikke like interessert. Det ender ofte med at leken tar slutt. Vi får håpe Beck finner frem til den sprudlende gleden igjen.
Yoko Ono på Øya
Yoko Ono var dronninga av «oldisfestivalen» uansett utfall. Den gamle damen viser en entusiasme og en sjarme som sjelden viser seg på en scene, men noe musikalsk høydepunkt ble det absolutt ikke. Selv med et behagelig backingband i ryggen, manglet en del vokale ferdigheter.
Med sin unike rolle i musikkhistorien var det naturlig at mange ville få med seg Yoko Ono. Av denne grunnen alene måtte det bli litt freakshow.
Forestillingen som ble levert må vel i rettferdighetens navn kunne kalles et kunstprosjekt mer enn noe annet. Tidvis var det litt rocka samtidsmusikk, men mest av alt var det mye skrik og skrål.
Denne spreke dama hadde heldigvis mye latter, godord og selvironi å komme med. De fleste lot seg nok bevege på en eller annen måte. Da skulle i alle fall artisten være fornøyd.
The Whitest Boy Alive på Øya
Det er noen behaglige drømmer Erlend Øye og hans tyske venner har greid å lage. Det er lavmålt, men med et sug som setter seg godt for en sliten festivalgjenger. Rytmene og vuggende melodiene får etter hvert tak i publikum og kroppene beveger seg raskt i takt.
På Øya har Øye lagt fra seg den lavmælte gitarklimpringen og det stillferdige tungsinnet fra Kings of Convenience. Sammen med sine samspilte venner havner han med The Whitest Boy Alive et sted mellom det mest dansbare han gjør som DJ og godlåtene fra soloprosjektet «Unrest». Disse nerdene viste å skape bekvemmelig stemning.
Knutsen & Ludvigsen and The Train Conductors på Øya
De to barnslige musikkikonene har vært popstjerner før, men responsen på Øya må ha vært noe helt spesielt. Sammen med et superband fra Bergen greide Øystein Dolmen og Gustav Lorentzen å skape til så mange minner at det var flere som fikk en tåre i øyekroken.
Opplevelsen blir nesten vanskelig å beskrive på grunn av de mange følelsene som strømmer på, men dette er nok den av konsertene under Øyafestivalen 2006 som kommer til å bli husket.
Humøret, låtene og noen fantastiske musikanter gjorde dette til en fantastisk start på dagen. Knutsen & Ludvigsen har fått ett ekstra stykke til av sjela mi.
The School på Øya
Ingen av artistene på festivalen var i nærheten av å selge seg bedre enn Trondheimsbandet The School. Den billigste plata i butikken på festivalområdet bør være utsolgt etter at denne gjengen sjarmerte sitt publikum i senk.
Med låter fra EPen Mädchen og noen andre tøffe popperler var det mange som gledet seg til neste gang denne gjengen havner på en scenen eller med en langspiller på disken. Rock og pop i en slik herlig blanding gjør alltid godt.
Flere anmeldelser fra Øya:
Les også: