Bare sorgen fra Corgan
Sist vi hørte fra Smashing Pumpkins-vokalisten, var med det begredelige bandprosjektet Zwan. Solodebuten er annerledes, men like ille.
Billy Corgan
TheFutureEmbrace
Reprise/Warner
På tross av at fyren må ha rockhistoriens mest sytete og gneldrete stemme, er det ikke til å komme forbi at Smashing Pumpkins var et av nittitallets bedre band, og gruppas fire første plater er alle verdt å høre på.
Men det gikk litt i ball for dem mot slutten, og Zwan-prosjektet Corgan rotet seg inn i siden var tarvelige greier.
Det er beklagelig nok også Corgans solodebut. «TheFutureEmbrace» er en aldri så liten stinker av en skive som bak et dekke av vanskelig lyd og ulne stemninger forsøker å være sfærisk, mystisk og drømmeaktig på en litt My Bloody Valentine-aktig måte.
Men han mislykkes kapitalt, den gode Corgan. Dette er ikke stemningsskapende, det er bare irriterende. Det er ikke visjonært, slik Corgans inflaterte ego nok tror, det er bare pretensiøst, grått og mildt deprimerende.
«TheFutureEmbrace» er en gjennomført synthdrevet og elektronisk plate. I og for seg prisverdig nok at han utforsker nye musikalske landskap, selv om også Smashing Pumpins på sine eldre dager drev mer og mer i retning kjølig elektronikk enn vrengt gitarøs.
Det er bare det at det ikke funker på en flekk. Og verst av alt er kanskje en helt usannsynlig sykelig mollstenket versjon av The Bee Gees «To Love Somebody», der sågar en annen has been, Robert Smith fra The Cure, dukker opp på gjestevokal.
«TheFutureEmbrace» tar seg noe opp på slutten, men da har interessetoget gått både en og tre ganger allerede. Kanskje førtidspensjon kunne være tingen for deg, Billy Boy?